Postrock for miljøet

Jeg skulle ønske jeg likte Soup bedre enn jeg gjør. Jeg mener, et enmanns postrock-band som er så miljøvennlig at plata kommer med en pose frø som skal bli til trær, er jo et sympatisk prosjekt.

Trærne skal visstnok gjøre opp for CO2-utslippene som produksjonen av plata har besørget. Ukynisk, politisk korrekt og en smule naivt, akkurat slik postrock-band skal være, spør du meg.

Rent musikalsk beveger Soup seg i samme landskap som Godspeed You Black Emperor, Spiritualized og Notwist. Problemet er imidlertid at Come On Pioneers ikke er uendelig vakker. Det er jo fin musikk, bevares, men for at det skal fungere å lytte til en hel plate uten verken overraskende formutvikling, akkordprogresjoner eller rytmikk, er det nesten nødt til å være mer enn bare fint. Det virker liksom som om Soup, i all sin forkjærlighet for det skjønne, ikke har tenkt over at fin musikk rett og slett kan bli en anelse kjedelig i lengden.

Jeg kan godt forestille meg at jeg kunne ha vandret inn på Platekompaniet, hørt en Soup-låt over høyttalerne, tenkt «dette her er jo fint!» og kjøpt plata. Deretter hadde jeg kommet hjem, lyttet til Come On Pioneers et par-tre ganger, og så bare dratt den fram igjen ved spesielle anledninger. Eksempelvis når jeg skal sove. For det er jo fint.