Pottitpop

Magne Furuholmen er den av de tre medlemmene i A-ha som klarer seg best på egen hånd. Paul Waaktaar-Savoy ga nettopp ut en intetsigende plate sammen med kona. Siste livstegn fra Morten Harket var da han sang falskt på NRK Østlandssendingen i anledning ett eller annet jubileum for ett eller annet sykehus.

Furuholmen, derimot, lanserer et ambisiøst fire-medialt prosjekt hvor plata kun utgjør én del av helheten, sammen med en utstilling, en bok og en webside. Man skulle kanskje tro at det ville avstedkomme en plate som kun fungerer som en del av denne helheten. Det er heldigvis ikke noe problem.

Past perfect future tense er en plate fylt med slåbrokbehengt, tøffelkledd voksenpop. Det er vanskelig å ikke tenke på Coldplay. I andre øyeblikk tangerer stemmen til Furuholmen nesten Radioheads Thom Yorke. Og nei, det er ikke så ulikt A-ha heller. Det har blitt sagt om Furuholmen at han synger som ei kråke. Til det har han svart (noe spøkefullt) at han synger bedre enn Morten Harket. Kråkeaktigheten er i hvert fall et forsonende trekk som bidrar til å forhindre det høye multimediale ambisjonsnivået fra å skli over i pretensiøsitet. Kuriøst nok sprekker stemmen i de samme melodiske svingene som Harkets stemme. Apropos melodier: «Past perfect future tense» og «Obsolete» er helt greie å få på hjernen.

Tekstene styrer noen ganger tankene i retning av en engelskspråklig, mannlig Anne Grethe Preus. Men det lar seg tilgi. Furuholmen synger tross alt på engelsk, og som kjent slipper man lettere unna med eksempelvis «Everybody plays to win / cuz nobody likes to loose» (sic) på den måten. Synd, men sant.

Past perfect future tense er ikke en spennende plate, men den er omgjengelig og (nesten) skremmende lett å like. Det er fristende å hevde at skiva er «egnet til regntunge høstkvelder». Hadde det vært vinter, ville det ha vært fristende å si at den passet til peis og kakao. Og var det vår, ville den ha vært «fin til forelskelse». Sånn er det visst med noen plater; de passer til alt.