Pretensiøst om apokalypsen

For meg virker det som et dårlig utgangspunkt for en forteller å mene at det kun finnes én beretning, gjengitt i ulike varianter signert Tolkien, Gud og ymse skrønemakere. «[N]å skal du fortelle den en siste gang før 2012.» Slik lyder oppdraget til jeg-personen Robin, som siden sist har vokst seg lei av sine sexsafarier. Hovedpersonen fra Lesbiske niggere er utvalgt som budbringeren til en bevegelse av hippieapokalyptikere som teller ned til en desemberdag i 2012.

Tross utgangspunktet er historien underholdende og levende, mye takket være de to apokalypsespørsmålene leseren går til sengs med: «Dævver alle i slutten av boka?» og «Kommer dette til å skje på ordentlig?». 2012-datoen er nemlig ikke noe Mads Larsen sjøl har dikta opp. Så, «End of the World» 21. desember 2012 klokka 11.11 – gidder noen lage facebookevent?

Titt og ofte dukker det opp kapitler med snikksnakk om store, oppgulpede standardtemaer. Om ikke kvasi-, så er det i alle fall kitschfilosofi. Likevel røsker det tak i leseren, takket være vellykkede formuleringer. Man tar det ikke for god fisk. Kanskje heller for fiskepinner. Når det er såpass sprøtt, gir du litt faen i smaken.

Moralen i boken er heldigvis sterkere: Romanen dreier rundt budskapet om at mennesket skal handle ut fra holdninga in lak’esh, som betyr «jeg er en annen deg». Larsens empatilære, og især en knallsterk kritikk av medienes råtne moral, gjør et solid inntrykk.

Språket er generelt folkelig og lettfordøyelig. Likevel har Larsen en tendens til å bli drittpretensiøs med sine språklige bilder. Passasjer som «som om jeg igjen har forvillet meg inn i filmkulisser der ingen regissør venter for å rope kutt» gir inntrykk av at forfatteren sikler enorme kvanta saliva etter gullplass i sitatbøker. I lengden banaliserer Larsen språket sitt ved å digge egen penn. Når du halvveis uti romanen støter på nok en sammenligning av kaliberet «han kikket som om jeg hadde tilbudt anusmassasje med vortefingre», er du stappmett på grensa til kvalm.

Som student rådes du derfor til å lese denne fascinerende og noe overskrevne boka i nyforelska tilstand, og for all del ikke bakfull.