Skjelvende versjoner

Glovarme minner, kjoler på vrangen og mennesker av marshmallow cream. Anna Kleiva debuterer med en direkte, nær og uforutsigbar diktsamling.

eg har så mange slike / historier, du fins allereie i / ti liknande versjonar. Diktene kommenterer seg selv, tviler på seg selv og innholdet. De balanserer hele tiden på kanten mellom den fiktive virkeligheten og måten den fremstilles på. De lyriske bildene av sommerkvelder i Michigan, Anna ti år som hater å være forelsket og minner i fra en notatbok er på en og samme tid skarpe og tåkete. For hvert dikt, hver setning forandrer det du tidligere har lest. Leseren blar med skjelvende hånd over til neste side og leser videre om «jeg», Anna, eller denne litt uklare skikkelsen som en gang stod ved et gatehjørne, en gang satt på en motorsykkel og en annen gang i en båt på vei til Jomfruland.

Kleiva debuterer med mye følelser og nærhet uten at det blir for påtatt og pinlig. Diktene glir i hverandre og står sammen som en fortelling om hva det vil si å være og bli til.framleis Anna / blant alle dei nyvaska / hestehalene, eg trudde / Anna var ein helt anna type / ein heilt annan stad. Det hele er gjort med en usedvanlig stø hånd og resultatet er en diktsamling som berører leseren på en ubehagelig og på samme tid morsom og trist måte.

Boken må leses forfra og bakfra. Den må ligge i veska di i minst en uke. Det skjøre mellom linjene kommer klarere og klarere fram desto flere ganger man leser og de lever sitt eget liv lenge etter konsumering.