Skrekkvettreglene
Ungdommene i Fritt Vilt ville kanskje vært i live i dag dersom de hadde fulgt fjellvettreglene. Her følger en bearbeidet versjon som anbefales de som vurderer å tilbringe høstmørket med Roar Uthaugs debutgrøsser.
Legg ikke ut på kinotur uten trening.
Det kan høres banalt ut, men inntak av en solid dose grøssere anbefales sterkt før du utsetter deg for Fritt Vilt. Avstumpede nerver og den familiære, trygge følelsen av ishakke som føres gjennom klynkende menneskers rygg vil absolutt være til din egen fordel.
Meld fra hvor du går.
«Norsk skrekkfilm – særlig at det er skummelt», tenker du overlegent, men hvis du sier ifra hvor du går, er sjansen større for å finne deg igjen når du ender opp skjelvende under kinosetet.
Vær rustet mot blod, skrik og likvidert ungdom.
Fritt Vilt er aldri visuelt spekulativ, men gode skuespillere overfører frykt og intensitet fra lerret til sal på en innmari overbevisende måte. Hollywoodsk kameraføring og rask klipping gjenspeiler vellykket den nervøse stemningen.
Ikke lytt til erfarne filmfolk.
De fleste er for blaserte til fullt ut å verdsette vellaget nervegymnastikk uten dypere motiv. Dialog og handling er riktignok litt famlende helt i begynnelsen, men noen ganger er puls på høygir og ødelagt nattesøvn alt man trenger av en film.
Gå ikke alene.
Trenger vi si mer? Du trenger en arm å røske i og et fang å hoppe opp i. Eventuelt noen å skremme, hvis du er skikkelig ond.
Grav deg ned i tide.
Den pittoreske, men akk så øde Jotunheimen er en tragisk uutnyttet skrekkfilmressurs. Uthaug serverer en cocktail av nydelig landskap, sjangertro nedslakting av vakker ungdom og intens musikk, noe som førte til at sidekvinnen tilbragte mesteparten av filmen godt nedgravd under en trøstende høstjakke. Hun blir sikkert ikke den eneste.
Og til slutt det viktigste rådet dersom du ble litt skvetten av The Shining eller The Blair Witch Project:
Vend i tide, det er ingen skam å snu!
Men i så fall går du glipp av den skumleste norske filmen siden De dødes tjern.
God tur!