Snytt for festen

Noen ganger er forordet bedre enn boka. Noen ganger er traileren bra, mens filmen er mordi. Og noen ganger skulle man bare blitt igjen på vorspielet. I det hele tatt er det mye i livet som ikke lever opp til forventningene. I Steady Steeles tilfelle betyr det at bandets forhistorie foreløpig er mer spennende enn musikken de gir ut.

Opprinnelig var Steady Steele et bergensband som i noen år på sekstitallet reiste rundt og ble kastet stoler og skit på i utallige gymsaler og samfunnshus på vestlandet. Til slutt la de ned geskjeften, og trakk seg tilbake som misforståtte genier. Deretter gikk årene, før fire unge bergensere et generasjonsskifte senere fant de gamle sangene liggende og slenge i en pappkartong på et loft på Sotra. De lot seg inspirere av soundet og stilen, og lanserte seg som nytt band under gammelt navn. Det var ingen dårlig idé, all den tid en del av det Steady Steele gjør er riktig så godt håndverk. Relativt uanstrengt elter de sammen bluegrass og vaudeville, pop og psykedelia, ofte med hell som i skivas første, mer poporienterte del. Så veldig hektende blir det jo derimot aldri, og når skiva avslutningsvis går hen og dør i lunken, bluesy og flink instrumentaljazzrock, ja da har jeg egentlig mistet interessen. Jeg hadde håpet på mer.