Strålende Penn

Iñárritus verden er en forvirrende verden. 21 Gram hopper frem og tilbake i tid som om den skulle fått betalt for det, og det er slett ikke lett å følge med den første timen. Midt i filmen løsner det litt og man får en viss oversikt over hva som skjer, hva som har skjedd og hva som kommer til å skje. Herfra og ut kan man så konsentrere seg om å føle med de skjebnene som Iñárritu har kastet sammen i sitt lille hverdagsdrama om skyld og tilgivelse, fødsel og død.

Men på tross av sterke scener, brutal og realistisk lysstetting og godt skuespill, fungerer likevel ikke

21 Gram helt. Det at vi halvveis inne i filmen vet hva som kommer til å skje, gjør at den siste timen blir ganske så lang, selv om regissøren har gitt oss mye å tenke på.

Så til det positive: Sean Penn, Naomi Watts og Benicio Del Toro er alle tre imponerende dyktige skuespillere. De formidler sine tre ulykkelige skjebner med en sårhet som kan få selv den mest hardbarka til å gråte i kinomørket. Filmens hopp frem og tilbake i tid gjør at de sterke prestasjonene fremstår i all sin glans. I det ene øyeblikket er Penn og Watts glinsende og lykkelige på hver sin kant, og i det andre er de dradde og døende eller alkoholiserte sammen, Spesielt Penn går fra rund og lykkelig til kvapsete og ulykkelig med en utrolig letthet. Det sunne fettet har blitt usunt fett, helt uten av du kan se hvordan han gjør det.

21 Gram er definitivt en godt skrevet film for gode skuespillere, selv om redigeringen kunne vært bedre.