Teater i terrorens tid

Norsk teater har, kanskje med rette, blitt beskyldt for å ikke være i takt med vår tid, for å lukke seg om klassikerne i stedet for å ta tak i aktuelle fenomener og behandle disse. Om denne karakteristikken er gyldig for hele den norske teaterscenen får noen andre avgjøre. Denne anmelderen bare konstaterer at med sin oppsetning av

De rettferdige av Albert Camus har i hvert fall Studentteateret laget teater med utganspunkt i det fenomenet som mer enn noe annet definerer vår tid: Terror.

De rettferdige handler om en liten revlusjonær gruppe i Russland på begynnelsen av 1900- tallet som planlegger et attentat mot Storfyrsten. Janek, som skal kaste bomben, lammes imidlertid når han oppdager at det er to små barn i Storfyrstens vogn. Omlag halvparten av stykket omhandler denne hendelsen og den påfølgende mål/middel-diskusjonen innad i gruppen. Stemmer det, som Stefan hevder, at intet som kan tjene Saken er forbudt, eller ville gruppen, tvert imot, hvis den tok livet av uskyldige barn, ikke være vesensforskjellig fra det despotiet det hevder å bekjempe.

Til slutt klarer gruppen å gjennomføre attentatet uten å skade noen uskyldige, bare Storfyrsten dør, og stykkets siste halvdel utspiller seg hovedsakelig i fengselet der Janek sitter mens han venter på dommen. Et nytt spørsmål reiser seg: Kan man skille mellom despotiet (systemet) og despoten (mennesket)?

Den moralske problematikken legges frem med nerve og psykologisk innsikt av en trupp som fungerer usedvanlig godt sammen. Skuespillerne trekker energi fra hverandre og gir absolutt alt de har. Resultatet er en intens fremstilling av en gruppe under ekstremt press der medlemmene bare har hverandre og Saken og støtte seg til, to størrelser man aner ikke lar seg forene.

Rystet forlater man salen med en ubehagelig fornemmelse av å ha vært vitne til scener som også kan ha utspilt seg rundt omkring i verden mens man satt i salen.