Velspilt med vann over hodet

Universitetets Symfoniorkester (USO) inviterte lørdag til norsk-tysk festaften da de holdt sin første konsert etter Exit Aulaen. Etter en vellykka oppvarming med Johan Svendsens «Norsk kunstnerkarnival», viste fiolinsolist Elise Båtnes fra Filharmonien at hun har solid instrumentalsk kontroll i den forrykte førstesatsen av Sindings suite, der fiolinmelodien løper som et villdyr på capsaicin. Dog drukner fiolinstemmen litt i lydbildet i salens dårlige akustikk, men kun i førstesatsen. I solopartiet i siste sats får Båtnes en bekreftende mulighet til å brife med sin kyndighet.

Sindings suite blir det klart mest vellykkede stykket i første halvdel av konserten, trolig takket være nevnte solist. Likevel gjør Brahms’ «Akademisk festoverture» seg godt i repertoaret, og er en passende og velspilt introduksjon til kveldens programhovedpost.

Enter Beethoven. Å ha sjuendesymfonien i repertoaret er både supermodig og sabla farlig. En svak oppføring blir fort en jævlig pinlig affære. Men orkesteret består, dog ikke med knallsolid margin. Den viktige, skjøre overgangen til førstesatsens fengende tema spilles litt pari, og til tider er det noe usynkront mellom orkesterets rekker. Et av konsertens høydepunkter er de fire gådehudsekundene da temaet er modulert ned til en skjør moll: blåserrekkas kontrollerte og lavmælte tone er en fulltreffer. Generelt gjør dirigent Cathrine Winnes Trevino en brukbar jobb med å opprettholde den djevelske dynamikken, både når det skal være høyt og lavt, og både gjennom andresatsens jevnrytmiske a-mollsbehag og tredjesatsens lystige valsstemning.

Fjerde og siste sats betegnes con brio, som på italiensk og musikknerdsk betyr med glød. Her hadde litt mer brio vært på sin plass. Satsen er den teknisk vanskeligste, med tanke på de poengterte slagene og de voldsomme styrkeendringene. USO scorer langt fra hundre prosent. Derfor er det her det er mest tydelig at USO tross alt er et amatørorkester.