Viktig, men ikke så nytt

I forrige Universitas kunne du lese om studentforeningen SAM, som snakker om alt vi har å takke USA for i en tid hvor antiamerikanske holdninger blomstrer i gjødselen etter George Bush. I

Samtiden er Norges forhold til USA gjenstand for analyse i tre artikler. Mest interessant er Christian-Marius Strykens artikkel: Norge bør verken elske eller opponere mot USA. Norge bør fortsette å ligge lavt og supplere med mer egennytte, slik kan vi selv tjene på et godt forhold til USA, og Norges rolle som fredsmekler utbygges. Og ja, pragmatikk, snarere enn underdanighet eller kontraproduktiv sutring, er en god idé.

Samene vies også oppmerksomhet. Vi får blant annet vite at det er ikke greit å være homo i Sameland, selvsagt ikke: vidda er mer rural enn bøgda. Ellers forteller Hadja Tajik på en personlig måte at det er flertallet som undertrykker mindretallet, og at etniske nordmenn selv ikke forstår det. Og når Stein Lillevolden skriver om behandling av narkomane, vet vi på forhånd hva han kommer til å si.

Horisonten ble bare marginalt bredere etter Samtiden denne gangen. Og selv om temaene som tas opp fortjener like mange repriser som Jul i skomakergata, har andre utgaver av Samtiden vært mer tankevekkende.