Whisky og pistol

Livet er kjærlighet. Kjærligheten er et helvete. Helvete om morran, helvete om kvelden. Høsten er jævlig, men våren er verre. Om sommeren går alle sexy kledd og ser deilige ut. Om vinteren dør folk og det er mørkt og kaldt. Du har sikkert vært der. Da, og det vil altså si nesten alltid, er det greit å ha Tom Waits, som med sin «det er håpløst, men vi gir oss ikke»-innstilling er verdens kuleste fyr.

På

Real Gone, som er Tom Waits’ etterlengtede nye plate (de er alltid det), fortsetter Waits ufortrødent med det tekstlige prosjektet som begynte med Closing Time, et prosjekt viet dels til bitternostalgisk romantikk, dels til burleske rapporter fra sirkuset på livets skyggeside. Få gjengir bedre hvordan det føles når lengsel og ensomhet strekker sine lange ekle klør inn i kroppen din og skraper dem langs innsiden av brystkassen. Og på toppen av det hele klarer han det uten at tekstene hans blir direkte destruktive.

En del anmeldere har gjort et poeng av at Waits har satt pianoet på gangen og blitt mer hiphop-påvirket i sammensetningen av lydbildet. Pianoet er borte, og det med hiphop har de bittebittelittegrann rett i, men selv den mest innbitte hiphophater burde kunne verdsette alt bortsett fra åpningssporet, hvor de musikalsk nysgjerrige får høre Waits rappe.