Beskjedne broilere

Vi befinner oss i heisen i Lucy Smiths hus på Blindern, på vei til maktens tinder. Morten Bakke Kristoffersen titter på klokken og sier han er sent ute. Det er torsdag morgen, og Morten er innkalt til rektor. Ikke fordi han har kastet vannballonger på jentene på Frederikkeplassen, eller har begått andre pøbelstreker. Han er nybakt Studentparlamentsleder, på vei til sitt første av mange møter med rektoratet ved Universitetet i Oslo.

– Jeg trodde møtet skulle starte klokka ni, men fikk brått beskjed om at jeg skulle være der kvart på, forklarer han mens han stresset jogger rundt i gangene på leting etter riktig møterom, som etter hvert viser seg å ligge i etasjen under.

Morten bekler et av de mest prestisjetunge studentledervervene i Oslo. Onde tunger – som regel med mindreverdighetskomplekser og et anonymt nettnavn – har kalt studentpolitikerne CV-ryttere og karrierister. For det er ikke tvil om at engasjementet gjør seg bra på CV-en når man tropper opp på jobbintervju etter studiene.

Leder av karrieresenteret ved UiO, Gise Hellsten, bekrefter dette.

– På jobbintervju snakker man ofte om andre ting enn rent faglige prestasjoner, og for å kunne skille seg ut fra resten, er erfaring ved siden av studiene en stor fordel. Dessuten skaffer man seg referansepersoner, tilegner seg et nettverk man kan spille videre på, pluss ferdigheter og erfaringer man ikke oppnår på skolebenken, sier han.

Morten ble bitt av basillen tidlig. Han fikk den første ledererfaringen som elevrådsleder på videregående. Deretter var han studenttillitsvalgt mens han studerte idrett på Bali. Og da han omsider begynte å studere på ordentlig, ved selveste Universitetet i Oslo, var han fra dag én fast bestemt på å ta del i studentlivet.

Han er ikke den eneste studentlederen i Oslo. Et steinkast unna, i Villa Eika, sitter Birgit Røkkum Skarstein. Hun har vært leder av Velferdstinget siden januar, et minst like prestisjetungt verv.

– Jeg alltid hatt lyst til å påvirke, og det er for meg en klar motivasjon for at jeg engasjerer meg, sier hun.

At ledererfaringen vil være nyttig, er også Birgit enig i.

– Våre verv er med på å forme oss som arbeidstakere og muligens framtidige ledere. Vi tilegner oss forhåpentligvis egenskaper som vil komme både oss selv og omgivelsene til gode.

Veggene på kontoret hennes formelig skriker «puss meg opp». Det er ikke tvil om at her trengs det en solid dose stå-på-vilje for å holde arbeidslysten oppe. Så når Birgit sier at engasjement for studentenes sak er hovedgrunnen til at hun ble VT-leder, er det vanskelig å ikke tro henne.

– Studentverv er dårlig betalt, det er mye arbeid, og arbeidstidene er ugunstige. I tillegg er det et utakknemlig arbeid i den forstand at det er få som faktisk vet hva vi gjør. Det er et krevende arbeid hvor man ikke holder i lengden uten å ha et solid engasjement i bunn.

Studentparlamentsleder Kristoffersen er ferdig med ilddåpen hos rektor og befinner seg atter en gang blant studentene. På Frederikkeplassen holder Studentparlamentet stand for å komme i kontakt med de nye studentene.

– Det var først på Blindern jeg fikk sansen for politikk, sier han.

Etter to måneder, da han allerede hadde tatt på seg tre studentverv, bestemte han seg for å bli parlamentsleder en dag. Det er ingen tvil om at Morten er en målrettet fyr.

– Jeg vet hva jeg vil, hva jeg er nødt til å ofre, og er villig til å ofre det som må til, sier han.

Morten vet også hva han vil etter han er ferdig på Blindern. Noe innen Statoil eller bank, får vi vite. Motivasjonen for å delta i studentpolitikken er todelt.

– Først og fremst for å kjempe for studentenes sak. Men det er også fordi jeg studerer offentlig administrasjon og ledelse, og kan tenke meg å jobbe som leder senere. Som parlamentsleder har jeg arbeidsgiveransvar, og jobber opp mot Oslo kommune, ledelsen på UiO og Norsk studentorganisasjon. I tillegg skaffer jeg meg et bredt nettverk i forsøket på å få gjennom studentparlamentets saker.

– Selv om det på mange måter kan sees på som et springbrett, skal det ikke være derfor folk tar på seg vervet. Erfaringen kommer i tillegg, som en bonus, avslutter han.

På BI nærmer det seg middagstid, og skolen tappes for studenter. Fredrik Morberg, derimot, har tenkt til å bli en stund til. Som leder av studentforeningen har han lange dager på skolen.

– Jeg er glad i ansvar og motiveres av utfordringer. Jeg trives med mange ulike mennesker rundt meg, og å forsøke å få disse til å trekke i samme retning.

– Det ser også bra ut på CV-en?

– At det gjør seg bra på CV-en er et av kriteriene, men ikke hovedgrunnen til at jeg er leder av studentforeningen på BI. Jeg ønsker å være med på å styrke studentvelferden på BI.

Fredrik synes det er så hyggelig å snakke at han helt glemmer å spise maten sin. Han er av typen du ville ha gått i krigen med. Ja, en som du gjerne kan tenke deg å ha som leder. Han er jovial, positiv, og selvfølgelig, målrettet.

– Jeg har lyst til å bli leder i et nasjonalt eller internasjonalt selskap. Men først kan jeg tenke meg å jobbe innenfor konsulentbransjen, slik mange topp- og mellomledere har gjort. Det er en god måte å bli kjent med problemstillinger man vil møte hvis man blir leder senere.

Mens journalist og fotograf forlater BI, tar Fredrik fatt på nok en arbeidsøkt. Det er ikke vanskelig å se for seg at Fredrik kommer til å nå ditt han ønsker. Kanskje er han den neste Jon Fredrik Baksaas.

For mens studenter flest toer sine tommeltotter og klager over at dagens middag i kantina er blitt dyrere, men fortsatt smaker som en First Price-utgave av Fjordlands ferdigmat, er det noen som tar saken i egne hender. Samtidig skaffer de seg verdifull erfaring. Et klassisk eksempel på vinn-vinn, med andre ord.