Plain Jane: William Gamborg nyter å stå på scenen, og gjør også en fantastisk god figur. Da er det bare synd at låtene gir lite tyggemotstand .

Tight opptreden, generisk musikk

William Gamborg er i vinden om dagen, uten at det er særlig lett å forstå hvorfor musikkmessig. Åpningskonserten på By:larm gir et tvetydig svar.

Publisert Sist oppdatert

Det er stinn brakke på Melahuset, og det kanskje for aller første gang. Ut kommer en jypling med overtenning, sjarm og en hang til å gjenta hvor fornøyd han er med å synge for akkurat dette publikumet i kveld.

William Gamborg (21) ser ikke nervøs ut, enda han skal spille en av de første konsertene på den første dagen av By:larm. Kanskje er det ikke så rart, gitt at han sammen med stjerneskuddet Makosir har lurt seg inn på topplistene med låta «Holder igjen».

Gamborg kjører likevel mest solo, hvor låtene hans høres ut som en slags hip-pop og for så vidt minner ganske mye om den intetsigende popen som er i vinden om dagen. Dette skyldes et nokså uforpliktende forhold til tekstskriving, og et kjedelig og standardisert lydbilde.

Men når han begynner å spille på Melahuset, er det en litt annen stemning man blir innhyllet i. Attityden, klærne og de resirkulerte tekstene om dametrøbbel får Gamborgs konsert til å minne påfallende om ungdomsklubben man hang på da man var fjorten, hvor man klinte i hjørner og smugrøyka bak bygget, for så senere å samle seg foran scenen der en to år eldre og fullstendig talentløs rapper digger seg selv i en halvtime. Men det må sies at William Gamborg faktisk ikke er talentløs, og at det ikke er noe å utsette på hverken vokal, dans eller timing.

Musikken derimot er og blir samlebåndspop. Ingenting å merke seg, ingenting å sitte igjen med, og ingenting å huske. Med seg på flere av sangene har han crewet sitt, som synger med og jazzer hverandre opp. Og det er ikke måte på hvor god stemningen skal være der oppe; gutta backer, danser og spretter rundt på scenen, alt sammen med en enorm innlevelse og nesten skamløs inderlighet. Ingen skal kunne ta dem på energinivå, eller mangelen på gode vibber.

Akkurat i det man nesten (men bare nesten) var i ferd med å bli forført, lurt til å tro at dette slett ikke var så ille, forsvinner crewet (som lagde så god stemning) av scenen, og Gamborg står alene igjen. Lyset skifter til en nesten sensuell rødtone, og fløtegutten fra Oppegård snur seg og vender oppmerksomheten bort fra publikum og mot en kvinnelig danser. Og det viser seg å bli fire laaange minutter; når han fremfører kjærlighetslåta, er det med blikket uavbrutt begravd i danseren.

Gamborg lander likevel på beina, og viser at han kan lage god stemning og i ordets rette forstand eie scenen. Legger Gamborg fra seg kllisjeene, og inviterer inn låter med litt mer tyggemotstand - spår vi store ting for Gamborg.

Powered by Labrador CMS