Noe er råttent i humaniora

Ved å fokusere for mye på fornuft, rasjonalisme og kritikk av utbredte myter, blir humaniora selvdestruktiv.

Publisert Sist oppdatert

Si din mening

• Typiske innlegg er mellom 1500 og 2500 tegn, inkludert mellomrom.

• Lengre innlegg kan vurderes i noen tilfeller. Vi tar oss retten til å forkorte innlegg.

• Vi trykker ikke innlegg som har vært publisert i andre aviser, eller som er hatske og trakasserende

• Legg ved et breddebilde av deg selv i e-posten.

• Frist for innsending av innlegg til papiravisen er søndag kl. 17.

Du har kanskje hørt det før. Stadig utbasuneres det, gjerne fra likefremme, humørsyke gubber: Humaniora er døende. Det kan da ikke være sant! Eller?

En del tyder på at humaniora i Norge lever, om ikke i beste velgående, så i det minste helt greit. Sammenlignet med den anglosaksiske verden, eller til og med Danmark, holder for eksempel antall søkere seg her i Norge på et temmelig jevnt nivå.

Likevel må jeg si meg enig med de surmulende gubbene. Jeg tror humanioras tilsynelatende sikre situasjon bare er en illusjon skapt av et for snevert historisk blikk, og at det i realiteten er stille før stormen.

Jeg vil sågar driste meg til å si at humaniora slik vi kjenner den mye mulig vil forgå i vår levetid.

Men først: Hvorfor bør man i det hele tatt studere humanistiske fag?

Et vanlig svar er at de medfører kritisk og selvstendig tenkning. Det vil si at studenten får – ved å studere filosofi, litteratur, språk og historie – skjerpede og mer skeptiske kognitive evner. Eller at han eller hun får tilgang på verdifull innsikt og en forståelse av hva det vil si å være menneske.

Man kan også si at humaniora har en essensiell funksjon ved å være en slags kritiker av det etablerte samfunnet og systemet som universitetene riktignok befinner seg i, men som de samtidig distanserer seg fra.

Men alle disse funksjonene er svært overvurderte, og i ferd med å tapes – noe som gjør humanioras fremtid dyster.

Hvorfor tapes de?

La meg gå tilbake i tid. Helt siden Sokrates’ tid har filosofer, andre tenkere og humanister hatt et sterkt fokus på rasjonalisme og abstrakt tenkning, hvis formål er å fri oss fra alle mulige falske myter.

Denne tendensen gjennomsyrer hele akademia. Men når vi taper all form for uekte tro og metafysisk trøst, blir de nedrevne mytene erstattet av nye myter. Sokrates og Platon kunne finne mening i en annen, idealistisk verden.

På sent 1800- og tidlig 1900-tallet fant mange, både i akademia og utenfor, mening i myten om fremskrittet, hvilket skapte en grobunn for både kommunismen og nazismen. Grunnet den nevnte kritikken av enhver myte, vek de gamle, relativt ufarlige mytene plass for mye verre myter.

Sant nok, nazistene var påvirket av kristne, antisemittiske troper, men det var først og fremst fremskrittstanken og vitenskapen de brukte til å forfekte «den ariske rasens» forrang. Vitenskapen antok en mytologisk karakter. Og det kan skje igjen. Så lenge humaniora fortsetter å spille en rolle som en nedriver av alle mulige myter, uansett hvor interessant og intelligent kritikken er, vil den alltid bære på et farlig element.

I dag lider man også, på begge politiske sider, av en fremskrittsmyte. En myte som altså springer ut av en rasjonalistisk tenkemåte. På høyresiden kommer fremskrittsmyten frem av forkjempere for markedsøkonomien, som forestiller seg at uavlatelig økonomisk og materiell utvikling er et gode.

På venstresiden ser man den hos naive optimister, som tror at vi mennesker kan – med statens og de intellektuelles hjelp – overvinne all krig og urettferdighet, eller klimakrisen.

Dermed har det oppstått et paradoks i humaniora.

På den ene siden slutter universitetene å distansere seg fra den virkelige verden, på grunn av markedsøkonomien, og humaniora blir, fra en kapitalistisk synsvinkel, oppfattet som bortkastet tid og penger.

På den andre siden blir humaniora innenfra enda mer radikalisert, det utvikler seg en etablert tenkemåte – en slags ideologi man ikke kan avvike fra. Slik mister den sin funksjon som fremmer av kritisk tenkning.

Når humaniora verken distanserer seg fra samfunnet eller driver frem kritisk tenkning, mister den samtidig sin nytte, og situasjonen blir håpløs. Vi er ikke helt der allerede, men det er retningen hele Vesten beveger seg i. Og dette er bare noen av mytekritikkens dystre følger. Derfor er humaniora døende.

Men finnes det likevel en motgift? Jeg liker å tro det, og foreslår tre motvirkende tiltak. 1) Slutt å hamre løs på alle metafysiske trøster som ligger i oss, ubevisste og uartikulerte. 2) Møt enhver fornuftig og ordnet idé med skeptisisme og samtidig en modighet til å ikke erstatte den med en annen, og heller lev i spørsmålene. 3) Snarere enn å kjempe ut abstrakte ideologikamper, vi tiden til simpelthen å nyte Sapfo på gammelgresk eller en argentinsk forfatters fabuleringer om George Berkeleys immaterialisme.

Kanskje hvis man følger disse punktene, er det håp for humaniora. For som Oscar Wilde, liksom Platon, lærer oss: Utdannelsens sanne formål er kjærlighet til skjønnhet.

Powered by Labrador CMS