Filosofiporno

– Nå har ikke jeg lest hele Fifty Shades, så jeg kan ikke sammenlikne min bok på den måten, men hos meg søker begge jentene noe selv. Hvor bevisst eller ubevisst det er, det vet jeg ikke. Jeg synes det er fint at leseren kan forstå det selv, uten at jeg legger noen føringer.

Hedda Robertsen kommer med den erotiske romanen «Ildfuglen» midt oppi «Fifty Shades»-sirkuset. Men selv om Robertsens roman i likhet med «husmorpornoen», handler om underkastelse, er det flere aspekter ved denne romanen som gjør den langt mer interessant å svelge.

– Jeg er inspirert av de gamle franske klassikerne, som Georges Bataille og Pauline Reague. De kombinerer filosofi og pornografi, og det synes jeg er en veldig interessant kombinasjon, sier litteraturstudenten.

Ikke selvbiografisk

Det er førti minutter til hun skal rekke en forelesning, på Universitetet i Oslo, der hvor også handlingen i boka utspiller seg.

– Det er blant annet en scene der Simone suger en gutt på Sophus Bugge.

En skulle nesten tro Robertsen skrev om noe hun selv eller noen hun kjenner har opplevd, men det blir raskt avfeid.

– Det er bare noe jeg har funnet på. Det var mest for å velge et miljø som passet til karakterene at jeg valgte Blindern ... selv om ingen av dem er veldig opptatt av studiene sine, ler hun.

Krysser grenser

Hovedpersonene i romanen synes det er helt ok å bli fastlenket, tisset og spydd på, men Robertsen vil likevel ikke klassifisere sitt nybakte verk som en S/M-roman av den grunn.

– Jeg er i mot å plassere ting i bokser. Det fine med litteratur er nettopp at du kan åpne opp begreper. Begreper er noe man har så mange fordommer mot, mens en litterær bok kan si noe uten at det trenger å være det ene eller det andre. Jeg er heller opptatt av å komme ut av det vante språket man kanskje har knyttet til sex.

Robertsen har konsentrert seg om å finne et eget språk som tilhører de to karakterene boken omhandler; Simone og Amalie.

– Jeg tenkte over hvilke bilder de ser, ikke minst når det kommer til å skrive sex-scener, for det er lett å falle i klisjeer. Da har det vært veldig fint å tenke: «Hvordan er det Simone tenker? Hvordan er hennes bilder?»

I tillegg til at Robertsen er opptatt av å ha et originalt og variert språk, er også ordvalget i seg selv virkemiddel til romanens gjennomgående tema:

– Det er veldig mye smerte som er handlingen i boka. Som en kontrast til dét har jeg ønsket å gjøre språket vakkert, forklarer hun.

– Vil du si at språket er en av romanens sterke sider?

– Jeg håper det. Det er i hvert fall noe jeg er opptatt av og som forhåpentligvis gir en litt annen opplevelse. For meg er det et estetisk prosjekt å skrive, uansett hva det handler om.

Må velge selv

Foruten språket, er en annen viktig forskjell på Robertsens roman og Fifty Shades-serien at der sistnevnte blir kritisert for å legitimere vold i kjærlighetsforhold, kvinneundertrykkelse og kapitalistisk omfavnelse, velger Robertsen å la det være opp til leseren å selv bedømme hva som er rett og galt i sin roman:

– Jeg synes det er gøy å ta tak i noe som i utgangspunktet er så «feil». Det er nettopp det jeg synes er interessant, dette med styrke og svakhet. Jeg synes det har vært vanskelig i skriveprosessen, fordi mange av de handlingene som karakterene mine gjør, blir sett på som svake ting, det som er vanskelig og tabubelagt.

Seksualitetens språk

Mange av reaksjonene viser at det nettopp er mye ved seksualitet som er tabubelagt, men Robertsen vil ikke komme med noen moralsk pekefinger.

– Jeg vil bare gå inn i det og utforske det. For meg er det å skrive, en form for forskning. Jeg er for eksempel inspirert av Ibsen som sa at «han spør kun. Han har ingen svar». Det er kanskje mange som sier det, men jeg synes det er en fin tilnærming til skriving.

På samme måte er det opp til en selv å sette grenser, eller eksperimentere med dem. Om det så måtte være i en ensom korridor i Vilhelm Bjerknes hus, på et grupperom i P-48, eller innimellom skapene på Sophus Bugge.