Jo flere kokker
Now We’ve Got Members har ikke alltid hatt det. Nå har de så mange at de bruker et kvarter på å bli enige om hva slags musikk de spiller.
– Kategorisk imperativistisk rock? foreslår Henrik Kamphus.
– Universialiseringsrock, sier Dag Stiberg.
– Jammen det høres ikke noe kult ut, protesterer Henrik.
– Brun-hvit assimileringsfunk, kanskje? sier Jørgen Sissyfus Skjulstad.
– Men nei, vi får nesten gå for postkolonial globaliseringsrock, men det blir feil, det òg. Globalisering er et så negativt ladet ord. Det er liksom blitt synonymt med amerikanisering, og det er jo det motsatte av det vi prøver på.
Ikke særlig sært
Det motsatte av amerikanisering synes å være en gjennomsnittlig låtlengde på åtte minutter, «mye røff altsax» og en del «balkaninspirert, hensynsløs partymusikk». Now We’ve Got Members (NWGM) nekter imidlertid for å være sære bare for å være sære, eller spesielt sære overhodet, for den saks skyld.
– Man kan si at forskjellen mellom oss og andre rockeband er at vi har hørt på mye mer, sier Jørgen.
– De fleste norske rockeband har jo bare hørt amerikansk og britisk musikk, ikke sant, og har kanskje et knippe plater som virkelig har inspirert dem. Vi kunne fylt et rom med favorittskivene våre.
– Men det kommer alle mulige slags folk på konsertene våre, sier Henrik.
– Det er et utrolig bredt spekter av personligheter som liker oss. Danser gjør dem også, så det kan vel egentlig ikke være så veldig sært.
X-faktorene
Det hele startet med Jørgen, eller Center of The Universe, som han heter som soloartist. Han hadde et band, men ingen medlemmer. Redningen kom med Christian S. Ludvigsen og siden har det ballet på seg med Henrik Kamphus, Thomas Meidel, Eivind Ødegård, Dag Stiberg, og Magnus Moriarty™. I omtrent den rekkefølgen.
– Da keyboardspilleren vår stakk et år til England, var det helt forferdelig, sier Dag.
– Så jeg ser egentlig ingen annen utvei enn å fortsette å vokse.
I den ånd har NWGM med seg et utall gjestemusikanter på scenen når de lørdag har releaseparty for sin tredje plate, Tiny disasters on/off. De blir et sted mellom 14 og 16 på scenen, litt ettersom.
– X-faktorene er danserinna og hip-hoperen, forklarer Jørgen,
– Du vet aldri med hip-hopere, sier Henrik.
Det store spørsmålet
Så mange musikere får fint plass på scenen på Betong, men i de små øvingslokalene på Majorstua er situasjonen en annen. For å omgå dette problemet har Jørgen utviklet et sinnrikt system.
– Jeg har delt opp folka etter hvilken bandmessige minoritet de tilhører, og øver med hver gruppe for seg. Vi har folkemusikere, kurdere, kordamer og kunstrockere.
Det er slettes ikke sikkert at alle får øvet sammen før konserten.
– Så langt er det bare jeg som faktisk vet hvordan det kommer til å høres ut, konstaterer han.
