Kampen om drømmen

– Det verste er at jeg legger hele livet mitt i hendene på noen som kanskje bare ser meg i 45 minutter.

Emilie Marie Karlsen (19) er en av de 176 håpefulle som søker seg inn til moderne dans og samtidsdans ved Kunsthøgskolen i Oslo (KhiO).

Det er første dag med opptaksprøver, og i et dansestudio på KhiO varmer Emilie opp med to venninner. Om ti minutter begynner første prøve.

– Går den klokka feil? spør hun.

Den umiddelbare reaksjonen i ansiktet på Josefine Gracia Slaaen etter å ha sett på klokka, er ikke til å ta feil av. Denne muligheten kommer bare én gang i året, og hun har ikke råd til å være forsinket.

– Jeg hater å danse, utbryter Josefine.

Jentene humrer i kor.

«This is it». Setningen er montert som en kunstinstallasjon på taket av skolen. Som om søkerne ikke er klar over hvilken prestisje som ligger i å gå på Kunsthøgskolen, og må bli minnet på det én gang til før de skal avlegge opptaksprøven.

Et annet sted på huset foregår auditions til skolens klart mest populære studie – skuespillerutdanningen.

645 søkere til åtte studieplasser. Det blir mange knuste drømmer.

Etter første audition i januar står 120 igjen nå i mars. Maria Muri Nygren (19), som til daglig tar enkeltemner i teatervitenskap ved Universitetet i Oslo, er en av dem. Hun søker i år for andre gang.

– Erfaringen har kommet godt med. Til første audition brukte jeg sinnet fra da jeg ikke gikk videre i fjor, sier Maria.

Hun forteller at hun ikke akkurat leverte en standard forestilling på første audition.

– Jeg var veldig interaktiv med juryen, beskyldte dem for det ene og andre i monologen min. Han ene tok jeg i skjortekragen, forteller Maria.

Hun ville gi dem en trøkk i fjeset.

– Til slutt sa jeg: «Nå er jeg ferdig. Takk for meg», og så gikk jeg ut. Da det hadde gått opp for dem at auditionen var ferdig, kom det ene jurymedlemmet ut, tok meg i armen og sa takk.

Nå, minuttene før hun skal forsøke å avlegge enda et bevis på at hun er hva KhiO ser etter, er hun ikke sikker på om hun klarer å overgå forrige audition.

Men Maria vet hvor framtiden finnes.

– Jeg har ingen andre planer enn å være på scenen. Jeg prøvde å glemme skuespillerdrømmen med lærerutdanning. Det hjalp lite, forsikrer hun.

Hver gang døra til auditionrommet går opp, er det noen som snur hodet i venterommet. Noen går hvileløst rundt i gangen, andre trommer fingrene på låret. Frank Kjosås har tidligere beskrevet hvordan elevene ble brutt ned psykisk på skolen hver dag. Av tidligere ansatte er KHiO beskrevet som «Ondskapens hus».

– Hvis jeg begynner med sånn gåing nå, gjør jeg bare meg selv nervøs, sier Even Torgan (20), som også er på sin andre runde til skuespillutdanningen.

– Men nå er jeg ikke nervøs i det hele tatt. Kanskje jeg blir det like før jeg skal inn, sier han.

Han ser ut til å ha rett. Ingenting i kroppsspråket tilsier at skuespillerspiren gruer seg.

Ved siden av Evens søknad ligger det er en hel del skuespillererfaring, fra teater på Romerike folkehøgskole til instruktørjobb i årets Fagerborg-revy. Om det holder, vet han ikke.

– Det virker som det er tilfeldig hva de ser etter. I fjor framførte jeg noe jeg syntes var sykt kult, men gikk ikke videre. I år tok jeg noe gammel Tsjekhov, og klarte det, ler han.

Han tror ikke det går an å være forberedt.

– Ingen vet jo hva de ser etter, sier han.

– Det er opp til den enkelte søker å vise sitt beste. Opptakskomiteen vil se etter talentet, sier Eva Skals Johnskareng, ansvarlig for organiseringen av opptaket.

På slutten av dagen har Emilie også i år danset seg gjennom første opptaksprøve uten å bli kastet ut. Hun mener å være ganske fornøyd, men tør ikke håpe for mye. Nå gjenstår en ukes venting på svar om det holdt.

Det begynner å bli tomt i venterommet til skuespillerspirene. Maria er neste på lista. En knapp time tidligere kunne hun fortelle at den trygge følelsen mangler:

– Jeg har ikke «nailet» teksten ennå. Det blir 80 prosent eller full pott, mener hun.

Så sitter hun der, venter. Sekundene er altfor lange og altfor mange. Fra rørene i rommet kan det høres en lav summing, som en radio stilt inn på en støykanal. Hun puster tungt ut og avgir et kort «uff». Hele tiden med ristingen i høyre ben.

Døra går opp.

– Maria? spørres det ut i rommet.

Femten minutter senere er det over.

– Du smiler, hvordan gikk det?

– Ja, det er jo et godt tegn, jeg kunne ikke gjort det bedre nå. Men jeg gleder meg først og fremst til å sove, sier hun.

– Jeg er helt utslitt.