Vinterens studentprotester er et symptom på et Kina i krise

For 34 år siden marsjerte hundre tusen studenter gjennom Beijings gater under den kvalmende hete junisolen. I samlet tropp ut fra det frodige studentkvarteret messet de slagord mot Kommunistpartiets gamle herrer, i grå sleik og stive, krageløse dresser. «Du er kanskje god i kortspill, men du er ved å bli senil», sang de om den daværende presidenten Deng Xiaoping, som et stikk mot de kinesiske geriatrikernes favorittaktivitet – kortspill langs elven.

Studentene hadde fått nok av høy arbeidsledighet, inflasjon, korrupsjon og sensur. Hu Yaobang, partiets reformvennlige generalsekretær, var nettopp død, og fremtiden under Kommunistpartiet virket uviss. På høyden, da demonstrasjonene hadde slått rot på Tiananmen-plassen – Den himmelske freds plass, nådde protestene én million kinesere, etter at unge arbeidere strømmet til. Mot slutten, da de nordkinesiske sommernettene var til å trosse, sang studentene fredssanger, fremførte skuespill og kamprop på plassen hele natten igjennom. Sangen lød frem til den røde solen gikk opp 4. juni 1989, og stridsvognene rullet gjennom portene.

Like over nyttår i år ble Kina igjen herjet av virkelig store studentprotester, for første gang siden 1989. Det som startet et lokalt opprør mot den katastrofale null-covid-politikken ble til landsdekkende protester der studenter fra over 80 universiteter tok til gatene med blanke, hvite ark i hånden, som et symbol på deres utviskede stemme. Kinas myndigheter er i dag på sitt mest repressive siden Maos tid – mer enn under Deng – men med millioner av mobilkameraer vendt mot seg viste undertrykkelse seg å bli langt vanskeligere.

Mens krisen på slutten av åttitallet ble etterfulgt av en en økonomisk gullalder verden ikke har sett maken til, og mange kinesere, som i sin barndom hadde kjent fattigdommen og sulten bite, endte med å elske partiets hånd tross dens knugende grep, kan det samme neppe sies å bli tilfelle i dag. De økonomiske utsiktene for studentene er snudd til å bli langt dystrere enn i 1989. Sprekkene i det kinesiske systemet er i det hele større enn man kan få inntrykk av.

Etterdønningene av ettbarnspolitikken vil ifølge det medisinske tidsskriftet The Lancet føre til en halvering av den kinesiske befolkningen innen fire generasjoner. Kina er, tross den enorme velstandsveksten, fremdeles et utviklingsland – og det vil komme til å bli gammelt før det blir rikt. Den yngre generasjonens arbeid må understøtte et enormt antall pensjonister. Samtidig som omsorgsutgiftene stiger, vil skatteinntektene gradvis kollapse. For studentene vil Kinas titimersdager, seksdagersuker, og skarve fem fridager per år bli paret med enda høyere pensjonsalder. Drømmen om middelklasse forblir langt unna.

Tre år med null-Covid-politikk har vist seg å være en katastrofal feilvurdering. Kostnaden ved å håndheve den strenge politikken har desimert de lokale forvaltningsbudsjettene, som til sammen har i underkant fem trillioner dollar i gjeld – tilsvarende fire millioner oljefond, ifølge South China Morning Post. Studentene ser mot eroderende velferdstjenester og et lokalt helsesystem som allerede er tynnslitt. Sikkerhetsnettet for det svært krevende arbeidslivet vil gradvis smuldre opp – for ikke å snakke om velferdskrisen hvis gjeldsboblen sprekker.

Til sist har landets byer verdens høyeste boligpriser justert for inntekt. Den eldre generasjonen kinesere, som har svært høye sparerater, har hatt få steder å putte pengene gjennom fire tiår med vekst. Et politisk kontrollert og lite gjennomsiktig finanssystem gjør at mange har valgt boligsektoren som sparegris for sin egen pensjon. Resultatet er skyhøye priser. Unge kinesere må betale langt mer enn folk i Oslo, men med mye lavere lønn. For mange kinesiske studenter forblir boligdrømmen nettopp dét – en drøm.

Kombinasjonen av de elendige økonomiske vilkårene for unge, med et statsapparat som beveger seg mot finansiell krise, kan på sikt utgjøre et eksistensielt problem for Kommunistpartiet. Finansielle kvaler vil også svekke mulighetene for kostbar represjon. I motsetning til 1989 er det ingen velstandsvekst å gjemme seg bak når resultatet av dårlig utformet autokratisk økonomisk politikk kommer tilbake for å dømme levende og snart døde partisekretærer. Det er ingen av oss som er i besittelse av Prometeus øyne, men jeg har likevel en spådom: Det blir neppe siste gang kinesiske studenter protesterer.