Akademisk boikott

Studenter har gjennom historien vært en kraft for forandring. Verden over har studenter mobilisert sterkt i kampen mot krigen i Vietnam, mot apartheid i Sør-Afrika, og for frihet i Burma. Nå er det på tida å vise okkupasjonsmakten Israel at studenter og akademikere mener alvor.

Internasjonalt har det vokst fram en bevegelse blant studenter og akademikere som krever rettferd for palestinerne og som har innsett at hardere tiltak må settes i verk for å få slutt på Israels brutale apartheid-politikk. Israel er en aktiv internasjonal leverandør av akademisk arbeid innenfor flere felt, og mye av forskningen er direkte knyttet til den brutale okkupasjonen. Ingeniører planlegger traseene og byggingen av de folkerettsstridige «jewish only»-veiene og arkitekter tegner opp nye bosettinger. Pedagoger og psykologer forsker på de undertryktes psykologi, og er delaktige når strategiene mot den okkuperte befolkninga skal utarbeides. Statsvitere og jurister gjør og sitt ytterste for å vedlikeholde myten om det demokratiske Israel, og historikere forvrir historien for å lære israelske skolebarn at jødene fikk et land uten folk.

Ifølge Genève-konvensjonen har en okkupasjonsmakt ansvaret for sikkerheten og det normale dagliglivet i områdene de har tatt kontroll over. Dette håndheves ikke i de okkuperte områdene i Palestina, og rammer i særlig grad de palestinske utdanningsinstitusjonene. Hverdagen for studenter og forelesere er tøff med checkpoints, vilkårlige arrestasjoner og lengre opphold i fengsel uten dom. Blant studentene er det mange som driver politisk aktivitet, for et fritt Palestina, for sine rettigheter som studenter, eller partipolitisk. Den økonomisk situasjonen skaper også problemer. Med en skyhøy arbeidsledighet, utstrakt fattigdom og høye egenandeler, er det ikke lett å skaffe penger til å realisere drømmene om en utdanning. Flere ganger har dårlig økonomi ved universitetene ført til at det ikke har vært lokaler til undervisning eller eksamen, og universitetene har konsekvent problemer med å tilby gode nok lønninger til sine ansatte.

Siden 2005 har palestinske akademikere samlet seg i et opprop for akademisk boikott av Israel. I spissen står den Palestinske Fagforeningen for universitetsprofessorer og -ansatte, en forening som reagerer sterkt på at ingen akademisk fagforening eller yrkesgruppe i Israel i sin helhet har fordømt den brutale okkupasjonspolitikken som ødelegger palestinske utdanningsinstitusjoner. Men i Storbritannia har de palestinske akademikernes rop om støtte blitt hørt. Englands største fagforening innen høyere utdanning (UCU) vedtok på sin kongress i 2007 å gå sine israelske kolleger nøye etter i sømmene for å finne ut om de faktisk er et samarbeid verdig. Også britiske studenter på det prestisjetunge universitetet London School of Economics har vist sitt engasjement i saken for palestinske studenter og akademikere ved å aksjonere mot universitetets ledelse som hadde lagt lokk på debatten om akademisk boikott. Aksjonene og underskriftskampanjene førte til at diskusjonen igjen ble tatt opp, og det gikk ikke israelerne upåaktet hen.

For 20 år siden visste verdens akademikere hva de skulle gjøre. Den gangen var det apartheidregimet i Sør-Afrika som fikk oppleve å møte knyttede never da sørafrikanske akademikere strakk fram en åpen hånd med ønske om samarbeid. I dag står sørafrikanerne side om side med palestinerne i kravet om sanksjoner mot apartheid-Israel. «Boikotten og sanksjonene mot Sør-Afrika bidro til slutt til at både svarte og hvite fikk friheten tilbake. Palestinere og israelere vil på samme vis tjene på denne ikke-voldelige boikottkampanjen som palestinerne nå ber om,» har Ronnie Kasrils, jøde og tidligere statsråd i den sørafrikanske regjeringen uttalt.

Verdens femte største militærmakt okkuperer og driver aktiv undertrykking ved hjelp og støtte av israelske akademikere. Det er på tide å legge bort silkehanskene mot et så brutalt regime som Israel, og heller støtte opp om de palestinske akademikernes rop om hjelp og støtte.