Leder

Forskningens skjæringspunkt

Universitetet i Oslo (UiO) går på dundrende økonomiske tap for hver doktorgradsstipendiat de ansetter. Det er et resultat av gode intensjoner, uten god nok gjennomføring.

Stipendiater betaler seg ikke på egen hånd. De er statsstøttet, men ikke fullt ut. For hver stipendiatstilling som ansettes, må UiO finne midler et annet steds fra. Og som rektor Geir Ellingsrud tidligere har uttalt til Universitas: Det er lettest å kutte hos studenter og i undervisningsopplegg. Dermed er det studentene som får svi når Kunnskapsdepartementet overøser sektoren med midler til slike rekrutteringsstillinger, uten å finansiere stillingene skikkelig.

Siden midten av 90-tallet har antallet avlagte doktorgrader blitt doblet, fra rundt 600 til 1200. Denne økningen, som regjeringen akter å fortsette, er et resultat av en politisk styrt prosess, som beskrives som «en forutsetning for å videreutvikle Norge som kunnskapssamfunn». Beskrivelsen er en av mange totalt innholdsløse floskler i den mye omtalte, men lite givende stortingsmeldingen om forskning. Mye av forventningen til den var knyttet til nettopp hvilke grep minister Aasland ville ta på rekrutteringsfronten, ettersom Aasland avlyste en bebudet rekrutteringsmelding til fordel for denne. Rekruttering ble til slutt avspist med noen enkle skildringer av målsetninger om mer kvalitet. Også disse totalt innholdsløse, skal vi tolke Kunnskapsdepartementet rett når de mener det ikke er et problem å tappe universitetet for midler for hver stipendiat man ansetter. Tvert i mot ser de på denne underfinansieringsmodellen som en styrke. Mon tro hvor de får den ideen fra.

I alle fall er det dette påfallende motsetningsforholdet mellom politisk vilje og fraværende finansiell oppfølging som er sakens kjerne. I nettopp dette skjæringspunktet viser regjeringen sin manglende interesse for faktisk gjennomføring av de gode intensjoner som en hvilken som helst PR-rådgiver kan lire av seg.

Lukk opp

I motsetning til studentene som mener innvielsesritualene ved Veterinærhøgskolen er en intern greie som utenforstående ikke kan forstå, tror vi at det er lett å begripe hva dette dreier seg om. Behovet for å skape en intern kultur med samhold og følelse av tilhørighet er intet nytt. Det er ikke dermed sagt at det er udelt positivt å utøve sjikanøse voldshandlinger overfor medstudenter. Kanskje bør høyskolestudentene vurdere å åpne seg mot omverden i stedet for å lukke seg inne med sine særheter.