Skivebom av Studentparlamentet

Tidligere i høst uttalte leder for Studentparlamentet, Morten Bakke Kristoffersen, at «Universitetet i Oslo ikke skal drive med forskning som øker eller forlenger petroleumsutvinningen.» Han maner UiO til «å gå foran som et godt eksempel» i det «klimakrisen kommer stadig nærmere.» Selv om tanken er god, holder ikke resonne mentet mål verken fra et samfunnsøkonomisk, etisk eller fordelingshensyn.

Ut fra et samfunnsøkonomisk nyttemaksimeringshensyn er det problematisk å kutte forskningsstøtten. Hovedideen som må legges til grunn om hvorvidt forskning bør stanses er at nytten ved klimagevinsten ikke kan prises til det uendelige. Forskningskutt er derfor et spørsmål om samfunnsøkonomisk optimal anvendelse av ressurser. Problemstillingen bør være om nytten ved forskningsstans (mindre oljeaktivitet og mindre utslipp av klimagasser) er større enn kostnaden (svekkelse av olje- og leverandørindustrien, og dermed også mindre penger for velferdsordninger som skoler og sykehjem).

Fra et fordelingshensyn kan man spørre om det er riktig av større oljeproduserende land som Norge, i et forsøk på at fremtidige generasjoner skal få det bedre, å akseptere at fremadvoksende økonomier med enorme energibehov skal hindres tilgangen til olje og miste muligheten til å flytte hundrevis av millioner mennesker ut av fattigdom. Et annet sentralt spørsmål er hvorfor Studentparlamentet vektlegger nytten til fremtidige generasjoner så (urimelig) høyt når det er milliarder av mennesker som lider av nød i verden i dag.

Fra et etisk ståsted, bør verdensbefolkningen selv få bestemme hvor mye de er villig til å gi opp av velferd i dag for at kloden skal gå en grønnere fremtid i møte. Det er derfor verden trenger globale tiltak med rot i markedsmekanismen, som samfunnsøkonomisk effektive klimaavgifter, fremfor idealistiske og lite gjennomtenkte utbrudd fra Studentparlamentet.