Endetid

Enden er nær – såpass mye må være åpenbart. Vi tror kanskje ikke lenger at verden kommer til å ende opp med en atombombe, men utelukker ikke dermed at vi kommer til å bli kokt levende. Det være seg aggressiv drivhuseffekt, meteorer, gammaglimt eller supervulkaner. Vi går rundt med en visshet om at det før eller siden kommer til å bli pokker så varmt. Men slapp av. Det har vært sånn en stund.

– «Den andre engelen blåste i basunen. Da var det som et stort, brennende fjell ble kastet i havet. Tredjedelen av havet ble til blod, tredjedelen av alle skapninger i havet døde, og tredjedelen av skipene ble ødelagt.». Det kunne vært en supervulkan, ikke sant?

– Ja.

– Eller hør på hva som skjer når den neste engelen blåser i basunen: «Da falt en stor stjerne ned fra himmelen, flammende som en fakkel, og den falt på tredjedelen av elvene og på vannkildene. Stjernens navn er Malurt. En tredjedel av vannet ble til malurt, og mange mennesker døde av vannet fordi det var blitt forgiftet.» Det skal ikke så mye fantasi til før det blir til Tsjernobyl.

Hans Kvalbein, professor ved Det teologiske menighetsfakultet, vet fryktelig godt at vi har vært fryktelig opptatt av fryktelige scenarioer fryktelig lenge. Han presiserer at apokalypsene, i dette tilfellet Johannes åpenbaring, er håpstekster med formålet å skape en glad forventning om at Jesu kommer igjen og skal skape en ny himmel og en ny jord. Men når man leser Johannes åpenbaring som, la oss si, fanden leser bibelen, føyer det seg allikevel inn i en tradisjon av frykt og lengsel etter endetiden.

Vitenskapen er slettes intet unntak, snarere tvert imot. Det kan virke som om det er lite vitenskapsmenn (og journalister) liker bedre enn å tegne opp et skrekkelig (og uunngåelig) dommedagscenario for så å sette en tidsramme på en million år eller så. Kanskje i morgen. Kanskje litt senere. Det er guffent og lærerikt på en gang. Det gir gode avisoverskrifter.

Vil denne drepe oss alle? Overskriften fra Dagbladet tredje mars i år sier alt og ingenting på én gang. Det er gammaglimt som er den store faren. Knut Jørgen Røed Ødegård kunne fortelle at alt liv ned til bakterienivå og langt ned i havene ville bli grillet.

Håkon Dahle er forsker ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo (UiO), et institutt hvor perspektivene er litt lengre, og slutten er litt nærmere. Tidligere i vår fant Dagbladet altså det for godt å lokke lesere med et skremmende retorisk spørsmål. Jorden lå (og ligger) midt i banen for en konsentrert stråle med energi (et gammaglimt) fra en supernova. Det var lett å innbille seg at man hørte trombonemusikk.

- Men var det en berettiget overskrift?.

– Det ble vel blåst litt mye opp i norsk presse, i forhold til hvor farlig det egentlig var. Men det var altså snakk om et system hvor vi befant oss i skuddlinjen om den skulle gå av i nærmeste fremtid.

– Og det vil si?

– Det vil si hundre tusen år.

– Så om hundre tusen år kan avisene skilte med overskriften «Faren over!»

– Det kan man si.

I lys av det nært forestående mørket er det godt å ha teologer som kan sende over saltet. Ingen har tross alt mer trening i å handskes denne typen værvarsler.

– Hvordan kan vi forholde oss til fortellinger om de siste tider, Hans Kvalbein?

– Mange vil være litt tilbakeholdne med å ta alle bilder som tegnes helt bokstavelig. Når du leser om en rekke vredeskåler og de syv basunene som lyder og de syv seglene som brytes er det vanskelig å vite om det er ment bokstavelig eller om det er ment som en mer samlende skildring av en sluttfase.

– Skummelt er det uansett.

– Ja, mulighetene for å ta ut enkeltbilder fra Johannes åpenbaring og la seg skremme, eller skremme andre, er legio (mange, journ.anm).

Boka har alltid bistått mennesket i neglebitingen. I Kvalbeins tid har trusselbildet skiftet fra den store krigen, forsterket av atombombetrusselen, til befolkningsøkning og klimaforandring.

– Johannes åpenbaring forteller om gresshopper som så ut som hester rustet til krig – og i halene deres lå makten til å skade mennesker. «Det er jo tanks» kan man da tenke. Det er bare fantasien som setter grenser. Og nettopp av den grunn har kirkelig forkynnelse ville være litt forsiktige med å tolke disse tekstene for bastant.

Men det er alltid noen som roper ut når tegnene kommer. På grensen mellom Sveits og Frankrike ligger CERN-laboratoriet. Der ønsker forskere fra hele verden å grave dypere i materien. Er grunnlaget for moderne fysikk riktig? Hva skjedde i universets første øyeblikk?

Men så, fra sidelinja kommer et ganske annet, men like fullt eksistensielt spørsmål. Partikkelakseleratoren vil muligens produsere bitte små sorte hull. To atomkritiske herrer ved navn Walter Wagner og Luis Sancho har en innvending som de har brakt for retten i Hawaii. De frykter at de små sorte hullene kan bli større enn fysikerne har regnet med, og stilte forskerne ved CERN et velkjent spørsmål:

– Vil denne drepe oss alle?

– Nei, det kommer ikke til å skje. Ett problem vi har er at vitenskapsmenn aldri sier aldri. I språket vårt kan ting skje med en sannsynlighet på null komma null null null null – her kan man telle nuller til man vil bli blå – null én. Og da er det alltid noen som kan si: Ah, det er ikke null!

Og det er det Sancho og Wagner gjør, ifølge Bjørn Hallvard Samset, som deltar på eksperimentet. Han forteller at de har tatt innvendingen fra de to nervøse karene alvorlig, og utredet om det er noen som helst mulighet for om nysgjerrigheten deres fører til at alle dør og sånn.

– Det vi skal gjøre er å slenge partikler sammen så hardt bare vi klarer. Men det er ikke så veldig hardt. Naturen er flinkere. Den bombarderer jorda med partikler hele tiden. Men om en sånn eksplosjon skulle ødelegge jorda, ville naturen klart det på egen hånd.

– Men fysikken har jo tidligere vist seg å få ganske, la oss si monumentale, følger?

– Ja, og vi vet alle hvilken hendelse du tenker på når du sier det. Vår venn atombomben og alt det der – om vi ikke hadde hatt det lille renomméproblemet hadde vi sagt, «slapp av – gå og legg dere – vi vet hva vi holder på med», sier Samset før han drar en av de eldste fintene i boka:

– Du kan gjøre mye mer skade med kjemi og biologi – utviklingen av nervegasser og lignende ting. Det er mye verre, og mye mer reelt. Vi mener at vi har funnet de viktigste av den typen hemmeligheter à la atomkraft. Det er ingen nye overraskelser der, med mindre naturen overrasker oss veldig. Det er mennesket som er det store mysteriet i dag, og i hvor stor grad vi skal forske på det.

Samset forteller om renegadeforskere som hevder at de har klonet mennesker. Grupper av forskere som har satt opp laboratorier i land med liberale lover. Er den gale (og onde) vitenskapsmannen en realitet?

– Han er jo nærmest borte fra populærkulturen. Og det er greit nok fordi det ikke gir noe bra bilde – en solo vitenskapsmann kan ikke gjøre så mye, man trenger mange forskere for å få til noe. Den gale mannen med en dommedagsmaskin har vi aldri hatt.

Så da er det til syvende og sist faren utenfra som er greiest å frykte. Men Håkon Dahle avblåste jo nærmest supernova-trusselen?

– Ja. Når det gjelder trusler fra verdensrommet er det asteroider på kollisjonskurs som er det skumleste. Men vi kan gjøre noe med det. Ved å kartlegge banene vil vi kunne få et forvarsel mange tiår i forveien om at de kommer til å treffe oss. Banene vil da kunne endres så asteroidene bommer på jorden.

Og om ikke det skulle fungere, har vi som sagt alltids Johannes åpenbaring å støtte oss på.

– Hvordan bør vi gå de siste tider i møte, Kvalbein?

– Jeg tror apokalypsen kan lære oss å være nøkterne og regne med at det finnes destruktive og onde krefter. Vi kan ikke leve som strutsen. Vi må ta vare på dobbeltheten som ligger i at ditt liv og denne verden ikke varer evig. Man må se nøkternt i øynene at det er en ende på det. Men enden er ikke alt.