Hjørnesteinsbedriften

Hvordan får man hjemmets lille tomannsforetak til å fungere?

– Oi, jeg satte visst i kontakten til vannkoker’n i stedet for vaffeljernet. Jeg syns det tok litt lang tid før jernet ble varmt, ja, hehe.

– Der ser dere. Sånn er hu hele tida!

Fjerde etasje i en hvit boligblokk på Strømmen. Her har Mari Melilot Djupvik (20) og Espen Døhlen (24) bodd i snart 2 år. På 60 kvadratmeter har de fått plass til både CD-samlingen og kamerautstyret til fotostudent Espen, og symaskinen og alle tekstilene til kunsthøgskolestudent Mari. I tillegg til alle loppemarkedskattene de har funnet sammen. Her bor to individer med behov for armsleng, men også et sammensveiset kjærestepar som deler seng og sofa, tid og tanker, brød og baluba, på godt og vondt.

– MARI ROTER NOE SÅ sinnssykt jævlig når hu først begynner, forklarer Espen, på spørsmål om hva som er kjærestens dårligste side.

– Forrige uke så vi ikke gulvet her, det var stoffer og nåler og sakser og sysaker overalt.

– Men jeg rydder jo alltid opp etter meg, da, pareres det fra sofakroken, før motangrepet settes inn:

– Espen banner for mye, og så slenger han klærne sine overalt i huset. Og han kan rett og slett ikke vaske tøy. Nå har jeg faktisk nektet ham å bruke vaskemaskinen fordi han vasker alt på 60 grader, og han bretter klærne 4-5 ganger før han henger dem opp. Da blir de jo aldri tørre!

DET ER SÅNNE TING de krangler om. Om tåpelige og usaklige ting som hvem som har satt inn i oppvaskmaskinen på feil måte og hvem sin tur det er til å rydde. Og så misforstår og feiltolker de hverandre, og da ender de opp i heftige diskusjoner.

Med jevne mellomrom kan konfliktene føles så store at det ikke finnes noen vei ut av dem, og da går Mari inn på soverommet og pakker koffertene sine. Men så kommer Espen inn og lager sin helt spesielle og barnslige grimase, og er så søt at det ikke er vits i å gjøre noe annet enn å le.

– Vi blir alltid fort venner igjen, forsikrer de, og holder hender under bordet mens vaffelhjertene forsvinner.

– Vi lever vel ganske stormfullt, kan man si.

– TENK PÅ FORHOLDET som en liten bedrift! Det finnes ikke en eneste arbeidsplass uten konflikter og mindre uoverensstemmelser, og det gjelder å lage gode avtaler for at alle skal trives.

I andre etasje i lavblokka på Blindern holder Anne Karine Lie og resten av Studentrådgivningen til. Hit kommer studenter som ønsker gode råd, eller bare noen å prate med. Mange av dem fordi de sliter med å få et parforhold til å fungere, og trenger hjelp til å finne løsninger på kaos og konflikt.

– Sånn jeg ser det, finnes det to nivåer av konflikt, forklarer Anne Karine.

– Noen krangler bare om praktiske ting, mens for andre er kranglingen et uttrykk for mer dyptgående uenighet.

Men uansett hvilket nivå man befinner seg på, er det én ting som er utrolig viktig.

– Man må opphøye det å diskutere praktiske ting, for sammen å finne ut hvordan man kan tåle å ha det. Kanskje kan man ha små personalmøter i forholdet? Jeg kjenner et par som fornyer samarbeidsavtalen sin med jevne mellomrom, de setter seg rett og slett ned og tar for seg områder som det lett kan knyttes irritasjon og smerte til. Nå har de vært sammen i 40 år!

DET HAR IKKE Tuva Grimsrud (19) og Asbjørn Prøis (27). Det er knapt et år siden de møttes på bad taste-party hjemme i Sylling, og 7. august flyttet de inn i en toroms på Kringsjå. Han har forlatt kollektivlivet. Hun har lukket døra til pikerommet bak seg. Nå venter livets glade hvetebrødsdager i niende etasje, høyt over murblokker, metrostøy og medstudenter.

– Det er så utrolig deilig å endelig bo alene og ha litt privatliv. Foreldrene mine var ganske strenge, og ville helst at jeg skulle sove hjemme i ukedagene og sånt. Her bestemmer vi selv, triumferer Tuva.

Hun krøller joggebuksebeina under seg i den splitter nye sofaen fra Skeidar, og kikker bort på kjæresten. Jo da, de ser riktig nyforelska ut, og med bare et par ukers samboerskap på nakken har de foreløpig sluppet unna de store konfliktene. Det er bare sånne småting. Som at Tuva helst vil at bildet som henger over TV’n skal henge på soverommet. Og at Asbjørn går på butikken for å kjøpe bacon og kafferens, og kommer hjem med bacon og øl.

Men selv om han kan være distré og hun kan være rotete, er de ganske sikre på at de skal holde ut med hverandre.

– TUVA ER UTROLIG flink til å lage lapper som det står «Elsker deg» på og plassere dem rundt omkring i huset, røper Asbjørn. Og ganske riktig. På microbølgeovnen ligger en blokk med hjerteformede post-it lapper i tre ulike rosanyanser. Den som leter, kan finne små beskjeder overalt; på speilet på badet og mellom klærne i skapet.

– Asbjørn, derimot, han skriver ikke så mange lapper. Men ellers er han eksemplarisk, til mann å være, forteller Tuva smilende.

– Han er ganske husmor av seg, lager mat og vasker tøy når det trengs, uten at jeg må be ham om det.

– Øy, du må fremstille meg litt mer macho, da, innvender husmoren, og flirer et eller annet om at gutta på jobben sikkert kommer til å lese saken.

Men forelska eller ikke, hva er oppskriften for å lykkes som samboere – har de nyinnflyttede lagt en slagplan?

– Det handler om å prate sammen. Ha en åpen dialog og ikke holde på ting, begynner hun.

– Og om å sette av tid til å kose seg, fortsetter han.

– Hyggelige kvelder med god mat og vin er obligatorisk.

– Og masse Sopranos, det funker for oss. Hehe.

FRA STUDENTRÅDGIVNINGSKONTORET har Anne Karine Lie flere gode råd å komme med til par som har flyttet sammen, eller vurderer å gjøre det.

– For det første synes jeg det å flytte sammen bør være noe man virkelig velger. Det er viktig å lukke opp øynene og se hverandre skikkelig. Stoppe opp og si: «Nå flytter vi sammen. Jeg vil bo sammen med deg!» Istedenfor å bare bli med hjem en fredagskveld og bli boende.

Og hvis man først har havnet under samme tak, er det nok av ting å ta tak i:

– Vær tydelig på egne behov, og raus mot den andre. Finn ut hva du kan leve med og ikke leve med, og ikke strekk deg lenger enn du har dekning for. For å få et samboerskap til å fungere, må man være åpen og ikke føre en skjult dagsorden inne i hodet. Ingen kan lese det usagte, ikke engang den du bor sammen med. Man må sette ord på ting. Det er en forslitt frase, men det er jo en grunn til det.

– KOPPER SKAL VÆRE fine og hyggelige å drikke av. Se på denne svarte her, for eksempel, den er litt nøytral. Og denne blårutete er bare kjedelig. Men denne er fin! Den liker jeg!

Lillian Osestad (26) holder frem en lilla tekopp med en hvit blomst på. I sofaen sitter samboer Christiane E.S. Johannessen (25) og nikker og nipper te.

– Den der liker jo jeg også, Lillian. Det er jo yndlingskoppen min.

Men det er slettes ikke alt de er enige om, verken når det gjelder kopper eller andre ting. Foreløpig er det Christiane som eier flest ting i leiligheten, men Lillian vil gjerne ha sånt som passer hennes smak også. Og så vil hun ha masse bilder på veggene, mens Christiane trenger litt luft rundt seg.

– Se på den døra der, for eksempel. Christiane ler og peker mot soverommet, der man så vidt kan skimte den hvite døra som nærmest er tapetsert med bilder av venner og kjente.

– Nå begynner jeg å venne meg til det, og synes det er ganske koselig, men jeg ville nok aldri gjort det selv.

– Det er klart vi krangler litt om sånne hverdagslige ting, men sånt tror jeg dukker opp i alle forhold, mener Lillian.

Og eksamensperioder er verst. Da er man sliten og lei og det kan fort bli litt smelling med dørene. Da er det eneste som funker å mure seg inne på hvert sitt rom og brøle litt for seg selv. Men ellers er de flinke til å snakke sammen og ta tak i ting.

– Vi er ganske løsningsorienterte. Og det må man være. Å være samboere krever mer enn at man elsker hverandre.

STORT SETT SYNES studentjentene at det er fantastisk å bo sammen. Å ha noen å spise middag med, noen å diskutere med, noen å prate om alt mulig fjas med. Noen å dele livet med, rett og slett.

– Klisjé, klisjé, men det er jo det som er litt av poenget, flirer Lillian.

Jentene har vært kjærester i snart halvannet år, og før de flyttet inn i leiligheten på Sagene i november, bodde de en stund i kollektiv sammen. Da de måtte ut derfra, satte de seg ned og diskuterte. Var de klare for å flytte sammen på ordentlig?

– Det å flytte sammen som kjærester, sånn offisielt, er jo et stort steg. Det var viktig for oss å finne ut om vi hadde samme syn på hva det vil si å bo sammen, forklarer Lillian.

Det fant de ut at de hadde.

– Og i tillegg må det sies at vi hadde hver vår identiske røde Ikea-lenestol, som bare var ment til å stå i samme stue, smiler Christiane.

– Det var vel det som tippa oss over, ler de, så de røde lenestolene knirker.

TILBAKE DER VI startet, hos Mari og Espen på Strømmen. Vaflene er snart fortært, og kjæresteparet har flyttet inn på soverommet for å foreviges av fotografen. Bare to kjappe spørsmål står igjen på blokka: Hva er hemmeligheten? Hvordan får dere det til å fungere?

– Man må huske å snakke sammen. Prate, prate, prate, det er alltid bedre å ha en diskusjon enn å holde ting inne i seg, mener Mari.

– Og så er det utrolig viktig å være helt sikker på hverandre før man flytter sammen, er Espens tips.

– Hvis du har tre kjipe ting på dama di før hu flytter inn, kan du banne på at du har ti etter et par måneder. Du hadde ingen kjipe ting når vi flytta sammen, Mari. Nå har du kanskje én eller to, hehe.

Espen rekker så vidt å dukke for et lynraskt puteangrep som kommer inn fra venstre, og et lite øyeblikk er han på nippet til å kyle puta tilbake dit den kom fra. Men han besinner seg i siste sekund.

– Det gjelder å grave seg ned i tide, forklarer han.

– Jeg har innsett at ikke alle kamper er verdt å ta. Noen ganger er det aller best å bare holde kjeft.