Studentpolitikk på liv og død

Tenk deg at velferdstingsleder Øyvind Gjengaar blir hentet av soldater midt på natta, hjemme i sin egen seng, bare fordi han driver med studentpolitikk.

Tenk deg at du ikke kan snakke for kritisk over dagens på Frederikke, i redsel for bli nok et nummer i rekken av studenter som er angitt av tystere og arrestert.

Tenk deg at tusener av mennesker likevel møter opp til hver eneste studentpolitikerdebatt, og at nesten tre fjerdedeler av studentene avgir stemme ved det årlige studentparlamentsvalget.

En umulig tanke, sier du?

Dette er hverdagen for studentpolitikerne ved det palestinske Universitetet i Birzeit på Vestbredden.

En mandag morgen i november. Universitetsplassen i Birzeit er gjort om til scene for anledningen, og et hav av studenter har møtt opp for å få med seg dagens begivenhet. Hundrevis av hvite plaststoler er allerede okkupert, og mange må nøye seg med å stå i solsteken. Ut av vinduene i bygningene rundt plassen, henger håpefulle som egentlig har forelesning, men som gjerne vil få med seg litt av oppstyret likevel. Det er to år siden Arafat døde, og Fatahs ungdomsgruppe arrangerer minnestund med politiske taler og nasjonalromantisk musikk. Lyden fra høyttalerne er høyt over norske pinglegrenser for tillatt desibelnivå, men ingen ser ut til å la seg hefte ved det.

– Abu Ammar, Abu Ammar, Abu Ammaaaaaar!

Palestinernes andre navn på Yassir Arafat ljomer ustanselig fra folkemengden, etterfulgt av voldsom applaus. For en uerfaren utenforstående kan det ved første øyekast se og høres ut som de aller fleste av universitetets 7095 studenter er til stede.

– Æsj, det er jo nesten ingen her, utbryter Mutaz Abdallah, en av medlemmene i Fatah Youth Movement.

– Dere skulle vært her før valget i april. Da snakket vi folkemengde, da!

Mens 11,4 prosent av studentene ved UiO gikk til valgurnene ved forrige studentparlamentsvalg (det høyeste antallet på mange år), avla 71 prosent av studentene sin stemme ved det tilsvarende valget i Birzeit. Hvorfor?

– For oss er politikk alt, forklarer Rami Jbeal. Han er leder for Al Qutob (på norsk «polene»), et sammensatt studentparti bestående av medlemmer fra PLFP (Popular Front for Liberation of Palestine), venstreorienterte studenter og studenter som anser seg som uavhengige.

– Som palestinere tenker vi at enhver som er utdannet har som ansvar å jobbe for å forbedre seg selv og samfunnet, sier han.

– Studenter som har politisk kunnskap vil kunne skape endring også i samfunnet utenfor universitetet, og slik blir kunnskap et viktig bidrag i kampen mot okkupasjonen, både politisk og sosialt.

Sari Jayyouse, politisk talsmann for Fatah Youth Movement ved Birzeit, er enig med Jbeal. Selv om Fatah og Al Qutob vanligvis står et stykke fra hverandre i politiske diskusjoner, deler de syn på studenter og politikk.

– Det er umulig for palestinske studenter å skille politikk fra resten av livet, forklarer Sari.

– Presset fra de israelske soldatene og uforutsigbarheten vi opplever, genererer mange tanker og mye energi hos studentene. Politisk engasjement handler om å slippe ut disse følelsene og denne energien, det handler om å prøve å gjøre hverdagen bedre i stedet for å bare være apatisk og ikke gjøre noen ting.

Men det å reise seg og mene noe som studentpolitiker kan være farlig. Det handler ikke bare om å frigjøre frustrasjon og energi, men om å risikere egen sikkerhet og muligheten til å gjennomføre studiene på normert tid. Dette vet Mohammad Al Qiq alt om. Han er leder for studentgruppa til Hamas, og i april i år ble han valgt som president i Studentparlamentet. Helt siden han begynte på Universitetet har han vært opptatt av å gjøre studenter mer bevisst sine rettigheter, og han har alltid vært pådriver for å opprettholde studentenes motstand mot okkupasjonen.

– Den første gangen jeg ble arrestert, var jeg bare 20 år gammel, forteller Mohammad.

– Det var midt på natta og jeg lå og sov hjemme hos foreldrene mine da soldatene plutselig kom og hentet meg og satte meg i fengsel. Det var et sjokk. Jeg ante ikke at de var ute etter meg, for jeg gjorde jo ikke noe ulovlig. Jeg drev bare med studentarbeid. Mens jeg satt i fengsel, savnet jeg familien og vennene mine, og jeg var forvirret og redd Hvordan skulle det gå med fremtiden min? Jeg ante jo ikke når de ville slippe meg ut.

Israelerne holdt Mohammad fengslet i tre måneder før han ble løslatt. Omkring et år senere arresterte de ham på nytt, og denne gangen holdt de ham i nesten 14 måneder.

– Hvordan var situasjonen i fengselet?

– Som i helvete.

Fengselsoppholdene er vanskelige å prate om, og han vet å være forsiktig med hva han sier høyt. Riktignok påstår journalisten og fotografen at de kommer fra en norsk studentavis, men det er ingen hemmelighet at det finnes mennesker på universitetet som er ute i helt andre ærend enn det de utgir seg for. Flere studenter forteller blant annet at så sent som i fjor ble en av de internasjonale studentene ved universitetet avslørt som israelsk informant.

I skrivende stund sitter 97 av universitetets studenter i israelske fengsler, mange av dem arrestert etter å ha blitt tystet på. Ryktene sier at israelerne betaler godt for informasjon, og i en vanskelig hverdag finnes det alltid noen som lar seg friste. I tillegg kommer de som presses for opplysninger. Det fortelles om palestinske jenter som ligger med det de tror er en palestinsk gutt, for etterpå å få vite at han er israelsk soldat og at samleiet er tatt opp på film. Når valget står mellom å oppgi navnet på noen, eller at bildene og filmen vil bli offentliggjort, kan det første ofte virke som eneste mulige alternativ.

Mange blir arrestert hjemme hos seg selv, noen hentes av israelerne ved universitetsporten når de skal hjem om ettermiddagen, mens andre igjen tas når de går gjennom en av de nesten 500 checkpointene på Vestbredden. Her kommer ingen gjennom uten å vise identifikasjonspapirer, og de som er «wanted» av israelerne blir raskt plukket opp når de prøver å passere.

En av Studentparlamentets viktigste oppgaver er å gi hjelp og støtte til de fengslede studentene, og å tilrettelegge utdannelsen for dem når de kommer ut.

– Vi snakker med dem i telefonen og gir dem små presanger for å holde motet oppe, og vi holder kontakt med familiene deres, forklarer Mohammad al Qiq.

– Når de slippes fri, forsøker vi å hjelpe dem finansielt, og vi sørger for at det blir satt opp ekstra eksamener og kurs, slik at de ikke blir hengende for langt bak. Mange av dem har mistet måneder og år av utdannelsen, men fremtiden skal de ikke miste.

Rami Jbeal er en av dem som har fått mye hjelp fra Studentparlamentet. Han rakk så vidt å fullføre første år på psykologistudiene, før han ble arrestert på en checkpoint i 2001, mistenkt for å ha deltatt i militære aktiviteter. Selv hevder han at det eneste han hadde gjort seg «skyldig» i, var å være aktiv i studentbevegelsen. Rami satt fengslet i fem år. Nå er han 26, og nettopp i gang med det andre året av utdannelsen sin.

– Det er en utfordring å starte opp igjen, og selvfølgelig litt rart å være eldre enn mange andre, men det å være aktiv politisk hjelper meg med motivasjonen, forteller Al Qutob-lederen.

Men som studentpolitiker finner han ikke bare motivasjon selv, han er også med på å motivere andre. Studentparlamentet har som oppgave å tilby studentene økonomisk støtte, i form av tjenester som lån og stipender og gratis transport, men kanskje enda viktigere er det at de arrangerer demonstrasjoner eller streik når de mener det er nødvendig. En stor del av arbeidet går ut på å motivere studenter til å delta. Sist studentene gikk ut i streik, var etter at den israelske hæren bombet Beit Hanoun i Gaza og drepte 19 palestinere i begynnelsen av november. Da sørget studentparlamentet for at Universitetet holdt stengt i to dager, og så annonserte de over høyttaleranlegget at de satte opp gratis busser, slik at alle som ønsket det kunne reise til Ramallah og gå i demonstrasjonstog.

– Ved slike store demonstrasjoner fyller vi alltid minst 8-10 busser, forteller parlamentsleder Mohammad Al Qiq, og understreker at det aldri er vanskelig å få studentene til å vise engasjement.

– Under Libanon-krigen i sommer lagde vi en underskriftskampanje for å vise vår støtte til Hizbollah. Vi fikk mer enn 2500 underskrifter på bare noen dager. Det sier vel sitt.

Statistikken sier også sitt. Den viser nemlig at engasjementet og kunnskapen studentpolitikerne på BirZeit opparbeider seg, kommer godt med lenge etter at de er uteksaminert. Mange gjør seg bemerket som gode talsmenn og ledere, og kontaktene de knytter i løpet av studietiden kan være gull verdt, også i det «virkelige» politiske liv.

– Universitetet i Birzeit er utvilsomt en av de største utklekkingsanstaltene for palestinske politikere, sier Jan Erik Smilden, mangeårig Midtøsten-journalist for Dagbladet og nå masterstudent på historie.

Fremtiden vil vise om vi får se Mohammad Al Qiq eller noen av de andre i forhandlinger og fredsavtaler på høyeste nivå. Det er i hvertfall mer sannsynlig enn at vi får se noen av dagens norske studentpolitikere i dype samtaler med en fremtidig amerikansk president.

På Universitetsplassen i Birzeit nærmer det seg slutten på minnestunden, men plutselig går et sus igjennom folkemengden. Uten forvarsel entrer en velkjent figur scenen, i militær uniform og med sitt karakteristiske svarthvite hodeplagg skrider han over podiet med fingrene hevet til peace-tegn.

– Free Palestine, roper Yassir Arafats dobbeltgjenger, og forsamlingen eksploderer i ubetinget jubel. Et hundretalls mobiltelefoner med kamera løftes mot himmelen for å fange øyeblikket. Til og med Hamas-tilhengerne må trekke på smilebåndet.

– Israelske kuler skiller ikke mellom Fatah og Hamas, vi står sammen mot Israel, forklarer Sari Jayyouse.

– Vårt felles mål er frihet. I andre land er personlig lykke, underholdning og glede det viktigste for studenter. Man trenger ikke å være involvert i studentpolitikk for å oppnå det.

Men hva kan norske studentpolitikere gjøre for å engasjere studentene? Hva er hemmeligheten bak det å samle flere tusen unge mennesker til et politisk møte eller å få 71 prosent til å stemme ved studentparlamentsvalg?

– Det er ingen hemmelighet, det er en okkupasjon, svarer Mohammad Al Qiq uten å nøle.

– Og jeg håper norske studenter aldri får oppleve det.

– Situasjonen for studenter som ønsker å ta høyere utdanning på Vestbredden er svært vanskelig i dag, derfor ønsker vi å støtte unge palestinere ved å bidra til å betale deres semesteravgift, forklarer Øyvind Wennesland (23). Han studerer statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, og har sammen med medstudenter startet opp et helt nytt solidaritetsprosjekt.

– Prosjektet er foreløpig på et tidlig stadium, og avtalene er ikke helt klare enda. Men vi håper å samle inn penger til å hjelpe 50 studenter med 500 dollar hver. Når pengene er samlet inn, vil et panel avgjøre hvilke studenter som skal motta støtten, og spesifikke kriterier vil bli satt. Det skal ikke stilles krav til politisk, religiøs eller familiær tilhørighet av noen grad.

I november i år besøkte Wennesland Universitetet i Birzeit, for å knytte kontakter og for å finne ut hva slags hjelp som trengs og hvordan prosjektet best kan gjennomføres. Møtet med palestinerne ble sterkt.

– Det gjorde inntrykk å høre historier fra studentene, og også å oppleve på kroppen de stengslene palestinske ungdommer på Vestbredden er utsatt for. Det var også veldig bra å få pratet med folk om hva de virkelig trenger. Penger og stipender er fint, men det som virkelig tente folk var muligheten til utveksling. Mange palestinere er helt isolert på Vestbredden, og hvis vi gir dem mulighet til å reise ut for å fortelle sin historie, vil det bety langt mer enn penger, selv om det også trengs.

Wennesland legger vekt på at dette er ment som ren studentsolidaritet, med studenter i sentrum på begge sider. Det handler om å hjelpe unge mennesker som vil studere, men ikke har mulighet, og er på ingen måte en politisk motivert kampanje.

– Vi tar ikke standpunkt til hvorfor situasjonen er blitt som den er, eller hvem som er skyld i den. Standpunktet vi har tatt er med bakgrunn i den oppfatning at utdanning er en menneskerettighet, og det skal være mulig å støtte prosjektet uansett hvilken part i konflikten man sympatiserer med.