Svartest mulig

– Jeg har akkurat bounca alle tracksa. Du kan få høre, hvis du vil?

Multiinstrumentalist Mathias Stubø (19) sitter i studioet sitt på St. Hanshaugen i Oslo – en 15 kvadratmeters ettromsleilighet, fylt fra dør- til vinduskarm av ett digitalt trommesett, to synther, fire dataskjermer, åtte miksere, seksten kaffekopper og utallige LP-plater.

Det er her Mathias nylig har ferdiggjort sitt kommende album, og nå sjekker han ut hvilken rekkefølge som passer låtene best.

Studioleiligheten ligger rett over gangen fra hans faktiske leilighet, der han bor sammen med kjæresten. Mathias tjener nesten inn den ekstra husleien; han kan trekke fra Red Bull og kaffe på skatten, som «jobbutgifter».

– Det er digg å ha et eget sted også, sånn at jeg kan «gå på kontoret» og jobbe.

Her sitter Mathias i timevis, helst om natten, for ikke å bli forstyrret av verden utenfor.

– Jeg bare zoner helt ut. Hvis jeg begynner å jobbe så får du ikke kontakt med meg, plutselig er jeg på en annen planet, sier Mathias og forklarer at det fort går ti timer uten at han enser at fem minutter er gått forbi.

– Det er da jeg får gjort sånne syke ting, da.

Syke ting innebærer blant annet å skrive, arrangere, spille inn, produsere og mikse et album på to måneder. Mathias har allerede gitt ut to album i år, og er nå altså ferdig med sitt tredje. Dagbladet omtaler ham som en «wunderkind», VG mener han er «irriterende flinkisproduktiv», venner sier at han er musikk, mens moren aldri har skjønt hvor evnen til å fokusere 200 prosent på én ting kommer fra. Mathias har konsentrasjonsevne à la asperger, men har aldri vært i nærheten av noen diagnose.

Likevel:

– Det funker veldig dårlig for meg å jobbe sammen med andre folk.

Bandprosjektet Proviant Audio, som live fortoner seg som en eksplosiv instrumentfest med minst ti musikere på scenen, er skrevet og produsert ned til minste detalj av Mathias selv. Eller som Mathias presiserer:

– Både Proviant Audio-skiva og Mathias Stubø-skiva er, straight-to-the-bone, bare mine.

Det er ingen tvil om at det er Mathias som er sjefen. Han skriver noter til alt, og på øving spiller gjengen akkurat det de skal – ingen spiller kor om ikke Mathias ber dem om det.

– Husk på at det er 19-20 åringer jeg jobber med, sier Mathias og glemmer et sekund at han nettopp har fylt 19.

– ... altså, de er flinke. Men de trenger å piskes litt av og til for å få det til å låte fett. Ellers så blir det ikke bra.

En av få personer Mathias greier å jobbe i studio med er Lill Ida Næsheim, som gjør alt av vokal på den nye skiva. I henne har Mathias funnet det han er på jakt etter: En dame som synger fint, men som ikke er artist.

– Syngedamer jeg tidligere har jobbet med skal ha så mange meninger om alt. Jeg vil helst styre det sånn som jeg er hypp på, og Lill Ida gjør alltid akkurat som jeg sier. Da funker det.

Afrobeat. Disko-house. Soulish chilldubfunk.

Musikksjanger som konsept fikk sitt definitive coup de grâce da Jay-Z sammen med Linkin Park lagde «post-nu-metal-hip-hop». Mathias gjør det heller ikke videre enkelt å holde styr på hans eskapader innen diskosjangeren. Folk skjønner ikke hvorfor Mathias skifter navn hele tiden, når alt han lager uansett høres helt likt ut.

Mathias, derimot, skjønner seg ikke på folk.

– For meg og andre diskohoder, så er prosjektene helt forskjellige. Det låter som to forskjellige verdener.

Mathias synes det er trist at det er så mye piss som blir hypa opp, spesielt når det er så mye bra disko der ute.

– Når folk hører «disko» så tenker de med en gang på Bee Gees. Eller så tenker de italo-disko, med masse synther og nesten ingen blåsere – hvite folk fra Italia er ikke fett. Det er jo ikke det som er disko i det hele tatt, forklarer Mathias.

Han drar frem antitesen i form av en LP frem fra skapet bak seg: Blackman – en av Mathias’ desiderte favorittplater.

Det er den svarte New York-diskoen som pirrer Mathias’ diskokule, her representert ved Queens-fødte Don Blackman, fullt utstyrt med pornobart, en afrikansk gudinne i hver armkrok og et halvt palmetre hengende fra håret.

– Jeg har han på Facebook, han duden her. Bra fyr.

Mathias’ nye plate skal være totalt forskjellig fra den forrige, denne «blir mer soulish hip-hop stuff», og Mathias har latt seg inspirere av produsentene Madlib the Beat Konducta og J Dilla – hip-hop-legender som han nå deler plateselskap med.

– Det er noe jævlig kompromissløst i Dilla og Madlib sine beats. Hvis du hører på hvite beats som låter tilsynelatende likt så svinger det på en helt annen måte – det er ikke i nærheten. Svarte beats låter som ... Sorry, mamma – det låter som de har stor kukk. Det er liksom aldri noen tvil om at det er svarte mennesker som står bak.

Gjennombruddet til Mathias kom etter en Bylarm-opptreden i fjor, der en av Englands største aviser utropte Proviant Audio til vår tids Stevie Wonder. Venner av diskohodet kan røpe at Mathias’ største musikalske visjon på den tiden var å høres svart ut.

– Jeg prøver å låte så svart som mulig, ja, sier han og smiler.

Det blir plutselig påtrengende tydelig hvor mye Mathias ligner på akk så hvite Jonatan Løvehjerte.

– Men jada, jeg er hvit.

Han er klar over det.

– Så det er grenser for hvor mye jeg får til.

Mathias ble født inn i musikk; begge foreldrene gikk på jazzlinja i Trondheim. De hadde ikke barnevakt, så Mathias ble passet på av aspirerende trommiser, saksofonister, tubaister – han lærte musikk lenge før han lærte å skrive. Før han kunne gå, dro baby-Mathias gryter og lokk ut av kjøkkenskapet for å spille på dem. Da han var to år fikk han sitt første trommesett.

– Det var sikkert sunt, ikke sant? Jeg hørte på musikk absolutt hele tiden. Det var det eneste som gjaldt, jeg visste ikke om noe annet.

Mathias’ foreldre kommer fra to vidt forskjellige musikk-filosofier. Mor er veldig på at det ikke er mulig å øve seg opp, mens far er helt på andre siden – det finnes ikke noe slikt som «talent». Mathias er midt imellom. Han greier ikke svare på om talent er noe som «ligger inne» fra før, eller om det kommer med årene.

– Jeg har ikke peiling. Men akkurat dette med rytme har alltid kommet veldig lett til meg. Jeg har aldri sittet og øvd på 16-deler eller på vanskelige licks og sånt, ikke sant?

– Betyr det at du er et talent?

– Ja, jeg vil tro det? spør Mathias seg selv, men henter seg raskt inn igjen. Det er ingen grunn til å tvile.

– Ja, jeg er et talent. Det må være lov å si.

Mathias har veldig dårlig hukommelse; han «husker ikke ting som skjedde forrige uke engang». Likevel husker han tydelig første gang han, som åtteåring, ble introdusert for farens kjære Atari ST. Tidenes første personlige datamaskin med innebygget MIDI-støtte, en grå murstein som forsvant fra markedet tidlig på 90-tallet, var Mathias’ inngang til elektronisk musikk.

– Det fantes jo pc-er på den tiden, men pappa sverga til denne. En Atari er så tungvinn, du må gjøre allting fra bånn. Også må du jobbe fra disketter, så det er ikke plass til særlig mye.

Mathias blir blank i øynene av å fortelle om Atariens begrensninger.

– Jeg liker veldig godt å ha limitations på utstyret jeg bruker. Det gjør meg kreativ.

I september holdt Mathias seminar på Nordic Music Week. 20-30 «gear-nerds» hadde møtt opp for å lære av idolet; jyplingene ville finne ut hva Mathias har som gjør ham så spesiell. Mathias presenterte arbeidet sitt mens spørsmålene haglet: «Hva gjør du nå?» «Hvorfor gjør du sånn?» «Hva bruker du her?»

Mathias er redd for at han skuffet kidsa.

– Jeg har en caveman-approach til musikken – jeg har ingen triks. Det handler sikkert om at jeg startet med en Atari, at jeg derfor lærte å gjøre alt fra bunnen av.

Mathias forteller at hans eget idol, Madlib, bare jobber fra en enkel sampler. Han viser frem en grå boks på størrelse med en LP-plate.

– Det er egentlig bare tull å gjøre beats mer avansert enn det her.

Etter å ha gjort ferdig videregående i Tønsberg i år, flyttet Mathias til Oslo så fort som mulig. Han har funnet seg godt til rette blant byens diskomiljø.

– For en uke siden var jeg på vei til, eh... jeg husker ikke hvor – uansett, en bil kjører opp på siden av meg og ruller ned vinduet. Også er det platen min som blaster fra anlegget! Det var episk, haha. Han begynte å tute noe jævlig, midt på gaten, og bare: Er det Proviant Audio?! Skulle ha meg til å signere platen og greier, sier Mathias og smiler.

– Det er jo supergøy, at noen vet hvem jeg er.

Mannen i gata har altså begynt å få opp ørene for multitalentet fra Tønsberg, noe de «riktige» folka har gjort for en god stund siden.

Ti år etter han startet på Atarimaskinen er han nå signet på samme plateselskap som sine idoler. Mathias er blitt så stor at han tjener en «gjennomsnittlig årslønn» på livegigs, remixing, TONO-rettigheter, produsering, DJ-ing – på jobben og livet sitt.

– Det er dette jeg skal gjøre resten av livet, sier diskohodet, omringet av et trommesett, noen synther, et headset, noen dataprogrammer og litt kaffe.

Mathias Stubø har alt han trenger.

– Om ti år sitter jeg fremdeles her og produserer musikk, sier han og ser seg rundt i rommet. Modererer seg litt.

– ... eller, i et litt større studio, kanskje.