Motstanden samles

– Fritt Akademias første parole lyder «Fortsatt lik rett til utdanning – vern om gratisprinsippet!». Men slår ikke loven fast at nettopp gratisprinsippet skal bevares?

– Det står i loven at «statlige universiteter og høyskoler som hovedregel ikke kan kreve egenbetaling fra studenter», men samtidig er det også lagt inn en bakdør som sier at «departementet kan fastsette forskrift om universiteter og høyskolers adgang til å ta egenbetaling fra studenter.», sier Knut Kjeldstadli, professor i historie og i ledelsen i Fritt Akademia.

– Men er ikke dette bare en måte å legitimere at relativt små utgifter pålegges studentene, utgifter som for eksempel kopiavgiften?

– De reelle utgiftene knyttet til en student er mye høyere enn kopiavgiften. Hvis universitetet kommer i en trang økonomisk situasjon, vil nok denne åpningen i loven bli brukt til å ta skolepenger av studentene.

– Vil ikke kvaliteten bli bedre hvis universitetene får mer å rutte med gjennom skolepenger?

– Gratisprinsippet; at alle skal ha mulighet til å ta høyere utdannelse, uansett bakgrunn, er en grunnstein i norsk utdanningshistorie. Det er ikke størrelsen på arven som skal avgjøre om man kan studere, fastslår Kjeldstadli.

Kunnskap til salgs

Initiativtagerne mener lovforslaget tegner et bilde av universitetet som et konsern, og den fjerde parolen lyder derfor «Kunnskap er ingen handelsvare – nei til kommersialisering av norsk utdanning!».

– Ikke alle virksomheter er like. Noen har til hensikt å skape et størst mulig overskudd, noen har til hensikt å vinne ligaen. Mens andre igjen søker å forstå mest mulig. Styringsmodeller kan ikke uten videre overføres mellom disse, sier Kjeldstadli.

– Universitetet skal tjene samfunnsinteresser, men ikke bare de som kan betale for forskning. Formålet må være å forstå mest mulig, for så å gjøre kunnskapen tilgjengelig for flest mulig.

Avskaffelse av demokratiet

Da det nye lovforslaget ble kjent i sommer, var jubel den første reaksjonen fra studentorganisasjonene: Studentene skal fortsatt sikres plass i de kollegiale beslutningsorganene. Hvorfor lyder da en av parolene: «Demokratisk valgte ledere – rektor som styreleder!»?

– Det paradoksale er at loven sikrer studentene representasjon i de ulike kollegiale organene, samtidig som loven åpner for at de samme organene, bortsett fra universitetsstyret kan avskaffes, sier Marte Nilsen, nestleder i Attac-Norge og styremedlem i Fritt Akademia.

– Lovforslaget snur opp ned på den styringstradisjonen universitetet har hatt fram til i dag. Regelen er ikke lenger at grunnplanet skal velge sine ledere, men at lederne skal ansettes og selv utpeke sine underordnede. En ekstern representant utpekt av departementet, overtar plassen til rektor som universitetsstyrets leder. Vi frykter at det

faglige perspektivet i styringsorganene vil forsvinne, forklarer Nilsen.

– Men vil dette i det hele tatt ha noen innvirkning på hverdagen til den jevne student?

– Studentene vil få mindre innflytelse. Lojaliteten i systemet vil gå oppover, ikke nedover som i dag, og dialogen mellom de ulike leddene vil svekkes, sier Nilsen, og fortsetter:

– I verste fall kan man tenke seg at de kollegiale organene avskaffes. Da vil studentene bare ha representanter i Universitetsstyret, og de plassene er i hvert fall ikke for den jevne student.

Truer fri forskning

Selv om lovforslaget ikke direkte behandler forskning lyder den siste parolen: «Forsvar den individuelle forskningsrett og – frihet!». Grunnen er at lovforslaget ikke opprettholder den såkalte 50 prosent-regelen, det vil si at vitenskapelig ansatte får dele tiden sin likt mellom forskning og undervisning.

– Den forskningsbaserte undervisningen, som til nå har vært en selvfølge, er under angrep, fastslår Kristian Gundersen fast, professor i molekylærbiologi og valgt representant for de vitenskapelig ansatte i Universitetsstyret.

– Men hva vil det ha å si for en vanlig student om du ikke får forske på akkurat det du selv vil?

– Det er sterke faglige interesser som driver universitet framover. I dag jobber en professor gjennomsnittlig 52 timer i uken, uten overtidsbetaling. Motivasjonen hos professorene vil svekkes, den er faktisk allerede i ferd med å forsvinne hos mange. Det vil til syvende og sist føre til dårligere undervisning for studentene. Studentene bør være opptatt av at undervisningen er fri og kritisk, sier Gundersen.