Snart overstått

Publisert Sist oppdatert

Et slitt omriss, utydelig, definitivt ubetydelig, synes jeg. Du fortids skygge på mitt livs tablå. Mange år er gått og lite har jeg grått, jeg ble vel heller grå. Du hører langt tilbake til. Jeg tror knapt du kan sies å prege meg nå. Et sted i barndomsbakken ligger du begravd med mine gamle, unge tanker ved din side. Visnet håp og det som troddes var en plan for livet. Hvem jeg var da, er jeg ikke nå. Allikevel, hvem du er, kan sjelden bli forandret. Bare i mine øyne forandres du.

Men nå streifer du meg sjelden mer, spøkelse, og heldigvis for det. Litt barnslig: Mark spiste dine øyne, slanger krøp ut av din munn, inni dine ører bodde larver. Slik så jeg det skje, men ikke lenger. Slår du over meg nå, er minnets varme bølgeskyll en kort affære, litt sjarmerende. Lett er det. Ingen angerens bølgekval slår igjen og igjen. Det sitter ikke i, kan jeg med disse ord betrygge. Du forstår vel det?

Og da det som skjedde ei er viktig lenger, står du som komma i mitt liv, en uviktig detalj. Og den får ligge nå, vi ble forsont. Jo da, rundt min hule muskelneve tok du tak med bare neven, røsket til og kastet så mitt kjøtt til jorden, til en rev. Om du skal lastes for reven òg? Vel, den løp sin vei med pumpen min. Men glem du tanken, det taptes ikke lenge uansett. Det vokste et nytt ut. Og akkurat nå, lille venn, hvem tror du kjenner reven best? Filurer blir vi alle. Jeg blir aldri lurt igjen. Å åpne opp sin egen port, så ung og dum, ba jeg ikke kun da om det hele, kanskje? Aldri mer med letthet legges nøkkelen i en annens hånd, for så høy en pant kan ingen stille.

Og visst sved det da det sved, men bygges ikke karakteren opp av nettopp slike blemmer? Nå gyver livet på det seletøy og remmer bærer. Ingen rast til tant og fjas skal komme i min vei. Så kjære, gjenta etter meg: Den gang da, legg ballen død og lev i fred. For nå er jeg en listig, lur. Og du er, ja gjett: En detalj. Tid leget den tids sår, og du finnes ei lenger i min tid. Jeg må få sagt det klart: Du teller ikke mer og jeg rir på.

Og det var da også like ubetydelig som nattens kalde blest fikk feber, ble til vårens bål, du lød fra intet: Du kommer kanskje hjemover til jul?

Powered by Labrador CMS