Urealistisk lekepolitikk
Hvor er de gjennomførbare forslagene som faktisk vil påvirke dagens kvinnelige studenter til å velge forskning?
Likestilling i akademia er en viktig sak. Det er et reelt problem at færre enn én av fire professorer i Norge er kvinner. Når forskergruppen ikke speiler mangfoldet i samfunnet svekker det forskningens troverdighet og blir et demokratisk problem. Dessuten krever god forskning mange ulike tilnærminger, som igjen krever ulike mennesker.
Problemet er tydelig. Løsningen er ikke det. Og noen forbedringsfoslag er mer politisk profilerende enn de er gjennomførbare. Men likestilling i akademia er viktigere enn enn polemisk trening for studentpolitikere.
En av de gode ordningene var mentorprogrammet ved Universitetet i Oslo. Ordningen skulle gi støtte til unge kvinnelige forskere, og med karriereveiledning og kvinnenettverk, motivere dem for faste forskerstillinger.
Gjennom samtaler og sparring med mentor, en innflytelsesrik og erfaren kvinnelig forsker, skulle postdoktoren lettere kunne takle karrieremessige problemstillinger – organisatoriske, ikke faglige – som hun møtte på.
Mentorordningen adresserer et av de største problemene ved likestilling i akademia – frafallet av kvinnelige studenter i studie- og karriereløpet. Blant studentene er det flest jenter, blant stipendiatene relativt likt, postdoktorene er flest menn, og oppover i systemet går det bare nedover med kvinneandelen. Familiestiftelse, nettverksbehov og forventningspress er organisatoriske problemer som dukker opp nettopp der hvor frafallet av jenter blir kritisk, og som mentorordningen adresserte individuelt. Slik bidro man til å styrke rekrutteringsgrunnlaget for de høyere stillingene.
Men i desember i fjor ble ordningen nedlagt, helt uten at det har ført til reaksjoner.
I stedet snakker alle om radikal kjønnskvotering – Studentparlamentets mirakelkur som ble omdiskutert både i høst og i forbindelse med Studentdeklarasjonen fra februar. Et virkemiddel for å bedre kjønnsbalansen i de vitenskapelige stillingene, ved at den kvinnelige søkeren får stillingen uansett, gitt at hun tilfredstiller visse krav.
Tanken fra Studentparlamentet, får vi tro, er at flere kvinner i høyere akademiske stillinger, vil fungere som en slags tause mentorer, forbilder, for yngre studenter. En «Hvis hun kan, da kan jeg og»-ide. Slik vil rekrutteringsgrunnlaget på sikt bedres.
Godt tenkt, i hvertfall godt ment, men bokstavelig talt fullstendig ubrukelig. Radikal kjønnskvotering er gjennom det europeiske frihandelsforbundet EFTA, ikke lov. I 2003 ble Norge dømt for diskriminering i øremerking av stillinger. Dessuten genererer det et stor negativt engasjement. Både blant dem som ikke ønsker å bli kvotert inn eller ut, men også blant dem som ikke er enige nok i den relativt venstreradikale holdningen bak til å henge seg på denne hypotetiske kampen. Energien som legges ned i prosjekt Radikal kjønnskvotering på godt og vondt er enorm i forhold til hva man kan forvente å få tilbake. Med mindre noen overtaler EFTA til å endre holdning, vil reaksjonene rundt være det nærmeste man kommer mer kvotering.
For å unngå å være det mange beskylder studentdemokratiet for å være – urealistisk lekepolitikk – bør Studentparlamentet unngå sakene som er mer politisk kontroversielle og polariserende enn de er gjennomførbare. Å rope høyt for urealistiske tiltak som radikal kjønnskvotering, når det finnes et utall andre muligheter for å øke motivasjonen der den svikter, ser ikke spesielt profesjonelt ut.
Hva med flere av de inkluderende, nettverksbyggende og motiverende ordningene som engasjerer på tvers av politiske holdninger? Mange av kvinnepionerene bygget aktivt egne kvinnenettverk til både faglig og sosialt bruk. Ved å omgi seg med andre ambisiøse kvinner opprettholdt de sine egne ambisjoner, selv når det buttet imot. Det gjelder fortsatt.
Gjennomførbare motivasjonsordninger der motivasjonen trengs er mye viktigere enn å snakke om en mulig kjønnsbalanse blant professorer.
En mentorordning også for doktorgradskandidater er også et gjennomførbart og mulig forslag. Vanskeligere kanskje, for masterstudenter, men gjennomførbare motivasjonsordninger der motivasjonen trengs, er mye viktigere enn å snakke om en mulig kjønnsbalanse blant professorer.
Konkrete studentrettede tiltak bør uansett ligge studentpolitikernes hjerter nærmere enn radikal kjønnskvotering blant vitenskapelig ansatte.
