Vårt felles rom

I sommer fikk arkitektur den noe tvilsomme æren av å være agurkfyll i flere av landets aviser. Både nyhets-, kultur- og debattseksjoner viet spalteplass til boligutvikling, problemer i Oslos byplanlegging og spilleregler i nasjonale arkitektkonkurranser. Med unntak av sistnevnte tema, var tilløpet til debatt preget av arkitektenes fravær.

Slik er det alltid. Eksempelvis valgte Morgenbladet i fjor å kanonisere de viktigste byggene i Norge bygget det siste tiåret. Håpet var å stimulere til debatt, og resultatet var den absolutte stillhet.

Norske arkitekter har langt på vei redusert sin offentlige rolle til prosjektpresentasjoner i livsstilsmagasiner. Gjennom ukritiske reportasjer med sexy bilder på glansa papir får man i dag et inntrykk av at arkitektur er synonymt med design av udiskutabel kvalitet.

Kulturkritikk generelt i dette landet, blir anklaget for å være ispedd for store doser godvilje og runde ordelag – kall gjerne tilstanden snillisme. Det er kanskje heller ikke så rart at tilstanden er slik i en liten andedam som Norge – man er jo redd for å tråkke omgangskretsen på tærne.

Men arkitektur kan knapt brukes som et eksempel på dette. Her er ikke kritikken rund i kantene – arkitekturkritikken eksiterer rett og slett ikke i det offentlige rom i Norge.

Samtidig skal man være svært forsiktig med å sette arkitekturen i samme bås som billedkunst, litteratur, film og musikk. Til tross for at bygningsutforminger ofte kan leses som et kunstuttrykk, er arkitektur så mye mer, for eksempel byplanlegging og boligutvikling, som nevnt innledningsvis.

I tillegg er ikke arkitektur noe man kan velge om man vil forholde seg til eller ikke; arkitekturen er det offentlige rom, den er altomfattende og dermed er vi alle fordømt til å forholde oss til den. Vi nærmer oss altså et demokratisk problem. Selv Norske arkitekters landsforbund har vanskelig for å delta i ordskifter.

De eneste som kan gjøre noe med problemet er arkitektene selv. Man kan si at det er systemet – altså bransjen, og frykten for å injuriere fagfeller – som forårsaker tilstanden. Det er med andre ord et tankesett som må forandres på.

Og når man skal gjøre noe med et tankesett, finnes det vel ikke et bedre sted å begynne enn der tanken har sitt utspring – der man sosialiseres inn i systemet og adapterer mønstrene?

Så hva sier du, rektor Karl Otto Ellefsen? Hva med å begynne ved AHO? Hvis man i det hele tatt vil ha debatt, er det på tide å innse at arkitektskolene bærer på sin del av ansvaret og inkluderer arkitekturkritikk som en del av arkitektstudiet. Behovet for arkitektenes ekspertise i den offentlige debatt er rett og slett for stort til å la være.

Arkitekter selv skriker ut om at hele bransjen er kuppet av eiendomsselskaper og entreprenører, som bestemmer rammene for arkitektarbeidet. Men de stopper også opp der.

Det er positivt å se at det for tiden holdes en arkitekturkritikkonkurranse, arrangert av Norsk Form og Kunstkritikk.no, der også studenter ved AHO oppfordres til å delta. Men slike sporadiske innfall er neppe nok.