Simen koker spikersuppe

For en drøy måned siden kom Simen Velle med boka, 11 gode grunner til å våkne opp. På bokomslaget stirrer en trøttrynet ungdomspolitiker med manbun på oss. Siden utgivelsen har Velle klipt seg, blitt stortingsrepresentant og utdanningssjef i Frp, og hele medienorge har anmeldt boka. Vi er med andre ord sent ute. Men selv om Velles rolle er en annen, er ikke boka blitt passé helt ennå. Forrige uke skapte den for eksempel debatt om hvorvidt stipendet skal fjernes for ulønn­somme studenter. Dessuten, gir det ikke litt mening at en anmeldelse av akkurat denne boka kommer for sent?

Skal vi tro Velle selv er boka et «ektefølt forsøk på å skape debatt». Med noble mål om å få unge til å være skeptiske og høylytt uenige, vil Velle få oss til å ta ansvar for demokratiet. Problemet er bare at Velle er, som den gjengse elevrådsleder, polemisk anlagt – han er best når han kan kritisere skoleledelsen fritt vilt. Da vil klassen høre på og heie ham frem, ikke for det han sier, men fordi han tar til motmæle. Pipa får en annen lyd i det han må komme med egne forslag og ideer.

Velle vil altså engasjere unge. Derfor skriver han med et muntlig og klart språk, med tydelige poenger. Han legger ikke opp til noe lesing mellom linjene. Ideene til Velle er heller aldri originale. De blir forklart litt mer inngående i boka enn de gjør på nett. Den lille ekstra innsatsen får ham til å fremstå langt mer nyansert enn før. Det vil gjøre godt for de meningsfellene og -fiendene, som kun har sett ham i debatter og på sosiale medier.

I tillegg til å være lettlest, er boka delt tematisk opp i elleve kapitler, som alle tar for seg et politikkområde hver. Hvert kapittel følger en enkel oppskrift: Først innledes det med en personlig anekdote, som så glir over i en enkel politisk analyse. Deretter serverer han oss et sitat som sikkert er ment til å inspirere, og et tips til slutt.

Oppskriften lykkes stort sett ikke. Det funker best i kapittelet om helsepolitikk, som innledes med historien om da Velles far fikk Huntingtons. Den dystre anekdoten peker på hvor vanskelig det er å navigere i det norske helsevesenet, og ender i en konklusjon om at Velle er glad for at helsesystemet i Norge ikke er som det i USA. Tipset han avslutter kapittelet med er: «Spis søndagsmiddag med familien din (hvis du kan)». Det blir rett og slett for enkelt.

Velle skriver om mye forskjellig, men kommer hverken med noe nytt eller noe godt. Hans utrettelige fokus på å skape debatt er fint, men i seg selv ikke nok til å ta vare på demokratiet. For det trengs mer dyptpløyende analyser, innovative løsninger, og gjennomarbeidet argumentasjon, enn det som presenteres i boka. Ønsket hans om å møte oss unge i øyehøyde er velment, men øyenkontakten uteblir. Bokas forenkling av språk, form og argumentasjon fører ikke til annet enn en undervurdering av unge. Han vil møte oss i øyehøyde, men skal vi tro måten han skriver på, når han oss ikke til knærne. Sånt blir det ikke demokrati av, bare spikersuppesakprosa.