Brainrot på nynorsk

Som to unge, teaterglade typer var vi egentlig midt i målgruppa. Med studentbevis, hang til ironi og slett skjult fascinasjon for Y2K, pekte forestillingens algoritmer på oss. «Årets beste kinoopplevelse på teater!», lyder stykkets beskrivelse. Jada. Kino på teater. Akkurat den merittlista er vel ganske kort, men la gå. «Kidsa skal ha det dritfett selv om sikkert bare 80 år gamle folk kommer», sier regissør Tani Dibasey i en overdrevet instagramvennlig promovideo. Til og med Studentsamskipnaden SiO har vært med på å promotere denne forestillingen. Krampaktige reklamer til tross, det skulle ikke stå på velviljen da vi, småbrisne og lattermilde, entret Scene 2 denne fredagskvelden.

Anstrengende appell

Latteren stilnet imidlertid fort da vi fant ut at scenen rent faktisk var et kinolerret og forestillingen en film. Vi følte oss ikke mindre snytt da vi ble instruert i å ta på et lysende headset og velge mellom tre forskjellige lydkanaler: blå, rød og grønn. Slik var det meningen at vi skulle skape vår egen forestilling. Kanskje er vi 80 år som tenker at teater nettopp handler om å rette en felles oppmerksomhet mot ugjenkallelige øyeblikk som finner sted her og nå. Premisset om at vi skulle sitte avsondret og oppleve teater som om det var silent disco, fikk i hvert fall medgjørligheten til å stritte imot

Forestillingen, eller rettere sagt filmen, tok riktignok form som et live-skuespill. Men lite hjalp det når scenene var direktesendte fra kulissene bak kinolerretet i salen. Med utgangspunkt i Y2K-blockbustere bragte filmens plot, eller snarere mangelen på samme, publikum på en rotete tidsreise gjennom 2000-tallets popkulturelle og politiske begivenheter. Ville vi høre filmens lydspor, skulle vi velge blå kanal. Startet det hele med koloniseringen av Afrika?, spørres det, før vi gjennom en ustoppelig scenestrøm ble bombardert med kultursymboler på det globaliserte, vestlige verdenssynet som generasjon Z er formet av. Underforstått: Troen på at verden etter 9/11 skulle bli et bedre sted har for lengst spilt fallitt. I stedet har amerikansk kulturimperialisme infisert oss alle med en generasjonell tilstand av brainrot. 

Kakafonisk klaustrofobi

Fikk vi nok av blå kanals implisitte og innpåslitne moralisering, kunne vi til enhver tid switche over til et annet lydspor. På rød kanal kunne vi fortape oss i hits fra millenniumsskiftet, og på grønn kanal overvære en ustoppelig, eksistensiell diskusjon mellom skuespillerne, som på skift ble radiokastet fra salen. Hvorfor er vi her? Er vi bare et resultat av valgene våre? Ingenting gir mening, verden er en simulasjon. Sånn fortsatte de i en stil som ga assosiasjoner til 16-åringen som nettopp har funnet ut at vi ikke har fri vilje.

Selv om manuset i og for seg var en skarp og vittig parodi på vestlig individualistisk filosofi, var også grønn kanal trøttende i lengden. I likhet med blå kanal holdt scenene samme intensitet og tempo. Alt og ingenting var viktig, og det gjorde at skuespillprestasjonene, som i seg selv egentlig var imponerende, forble uinteressante. Ikke engang da skuespillerne omsider fant veien ut av kulissene for å spille ut en tørrpulings-orgie på scenen, fikk vi noen form for forløsning. Oddgeir Thunes gestaltning av Harvey Weinstein på nynorsk var ganske visst komisk, men druknet i forestillingens kakofoni av lyd, lys og uvøren filming. 

Snarere enn å lande på et klimaks eller en form for konklusjon, var stykkets intensjon å etterligne virkningen av den moderne verdens endeløse distraksjoner, tomme inntrykk og meningsløse dritt. 2002 Ntoro Yume demonstrerer viktig kulturkritikk, og lykkes utmerket godt med å fremprovosere fremmedgjøring, avsky og apati hos publikum. Men når budskapet står klart etter 15 minutter i salen, begynner man å lure på hva man skal på teater for. Å bedrive kritikk for kritikkens skyld er greit, men da må den hvile på mer enn halvannen times drittifisering av sceneinnhold. For uansett hvor intensjonelt det måtte være, går vi ikke på teater for å kjempe mot trangen til å forlate salen etter 20 minutter.