Amatørjournalistikk i postmodernismens dystopi

«Jeg er ikke sikker på om jeg forstår bestillingen?». E-posten fra nåværende samfunnsredaktør i Morgenbladet, Bjarne Riise Gundersen, tikker inn. I 1995 var han magasinredaktør i Universitas og vil gjerne bidra. Men til hva?

«Jeg vil skrive en artikkel om mediebransjen og Universitas på 90-tallet sammenlignet med i dag», skriver jeg tilbake, som om jeg hadde en plan da jeg kontaktet ham og en rekke andre tidligere tassere for å spørre om de ville stille til intervju i anledning Universitas’ 80-årsjubileum. 

«Universitas er som kjent litt Texas», unnskylder jeg, og følger opp med et nonsjalant «veien blir til mens man går». At intervjuobjektet ikke engang forstår hva man vil snakke med dem om, må være et indiskutabelt tegn på amatørjournalistikk.

Tasser gjennom gullalderen

For ja, det kan godt være mye armer og bein i Universitas. Men akkurat denne gangen burde det vært ro i maskinrommet, for det var «gooood tid til å skrive», som magasinredaktør Casper skrev til meg da jeg, naiv og overoptimistisk, meldte meg til å skrive for jubileumsutgaven. En god anledning til å undersøke hva som er særegent for dagens Universitas, ja, for vår generasjon i det hele tatt, tenkte jeg om det knusktørre jubileumstemaet. Men enhver med mer enn tjuefem år på baken vet at det er dumdristig å diagnostisere egen samtid. I hvert fall egen avis.

Nei, lurere å gå til primærkildene, til noen som har både gjort og tenkt. Best å helgradere seg, tenkte jeg, og kontaktet et ymse utvalg av tidligere journalister og redaktører. Deriblant Liv Finstad, som av gode grunner aldri svarte, for hun hadde jo allerede sagt ja til å stille til et annet intervju i forhåndenværende magasin. Texas.

Tilfeldighetene skulle ha det til at det for det meste bare var eks-tassere fra 90-tallet som svarte ja på min nokså diffuse henvendelse. Heldigvis for meg, for panikken over en deadline som plutselig lå uforvarende nærme i tid var inntruffet, og 90-tallet er tross alt lettere å fokusere på enn hele 80 år med avishistorie. Dessverre for journalistikken, for svarene kom primært fra skribenter med tilknytning til Morgenbladet. Ikke ser det bra ut å ha hele tre kilder fra samme avis, og enda verre ser det ut å røpe vår underspilte fascinasjon for Morgenbladet(quizzen), som vi hver mandag samles rundt og spiser vafler. Amatørjournalistikk.

Så der sto jeg, i dunsten av nabobarnehagen i Universitas’ trappeoppgang og hadde en avtale med tre journalister fra Morgenbladet og én fra Aftenposten. Alle var unge på det glade 90-tallet, også kjent som pressens storhetstid og massemedienes gullalder. 

Litt av en tid å være journalist i! Ingen innpåslitne pushvarsler, tidstyver eller likerklikk. Ingen dominerende techgiganter, algoritmer eller influensere å konkurrere med. De etablerte mediene kontrollerte dagsordenen, og journalistene hadde stor innflytelse på hva den gjengse borger skulle mene om tingenes tilstand. Det het ikke den fjerde statsmakt for ingenting.

I dag kjemper de etablerte mediene med nebb og klør om både lesere, finansiering og innflytelse. De få faste stillingene som er igjen i mediebransjen er besatt og bevoktet av journalistene som ble voksne på 90-tallet. Hva ble de formet av? Og hva skiller dem fra min generasjon tassere? Universitas er kjent for å være en utklekningsanstalt for vordende journalister, og noen av oss vil om kort tid slå noen ydmyke slag på mediebransjens dør. Hva har vi å hamle opp med? Kanskje var ikke et besøk hos fire journalister fra den såkalte ironigenerasjonen så malplassert allikevel.

Dårlige titler

Ironigenerasjonen, også kjent som generasjon X, ble født mellom 1965 og 1980. Formet av Berlinmurens fall, sovjetkommunismens kollaps, fredstid og økonomisk vekst, trodde de virkelig på fremtiden. Sier de i hvert fall selv.  Men kan de virkelig ha vært like ironiske, for ikke å si distanserte, som generasjon Z, altså som oss født mellom 1997 og 2010? Med all den passive selvironien som ligger i min generasjons blomstrende memekultur, er det vanskelig å forestille seg. Ikke tror vi på fremtiden heller. Krise på krise til tross, motstand er det mindre av, for vi skal passe på oss selv.

«Avspeiles det i journalistikken vi lager?» grunnet jeg mens jeg syklet til Aftenpostens lokaler i Akersgata, historisk kjent som maktens sentrum. Selv om mange av de store mediene er flyttet herfra, befinner VG og Aftenposten seg stadig vegg i vegg med regjeringskvartalet.  Det gjør også utenrikskorrespondent Per Anders Johansen. Etter å ha vært journalist i flere medier og jobbet som nyhetsredaktør i NRK, er han nå fast ansatt i Aftenposten. Ikke minst var han ansvarlig redaktør i Universitas i 1990. En vaskeekte pressemann, med andre ord. Hva mener han om dagens Universitas?

– Jeg leser ikke Universitas, innrømmer han.

Etter å ha blitt sluset gjennom to sikkerhetsinnganger, tatt heisen forbi VG og passert et kjempestort konferanserom med panoramautsikt og fake peis, befinner vi oss på Aftenpostens takterrasse. Fair enough. Som 60-åring er han godt utenfor målgruppa allikevel. Men noe må han ha fått med seg, for når jeg spør ham om hva han ville gjort hvis han var redaktør for Universitas i dag, kommer svaret prompte:

– Hjulpet dere med titlene!

– Hva er galt med dem?

– De er så kjedelige. Sorry!

Etter å ha lovet at jeg skal ta opp de dårlige overskriftene våre på redaksjonsmøtet senere, lurer jeg på hva han mener er den største forskjellen på 90-tallets og nåtidens unge journalister.

– Dere er godt oppdratte og for lite rampete, smiler Johansen. 

Han er ikke enig i at vi er en navlebeskuende generasjon. Tvert imot er vi en samfunnsorientert gruppe med mye fagkunnskap, men det krever mer å bryte lydmuren i dagens medielandskap enn tidligere, mener han.

– Jeg er bekymret for hva dere tenker når dere kommer inn i 

redaksjonene i dag og ser hvor opptatt vi er av klikk. Dere blir målt på så mye, sier Johansen, som frykter at oppmerksomhetsøkonomien gjør oss demotiverte for yrket. 

Han har selvfølgelig rett: De fleste av oss vil skrive saker som er viktige og relevante, ikke clickbait-saker. Kanskje er ikke Universitas' kjedelige overskrifter et så dårlig tegn allikevel.

– Hvordan visste dere at dere hadde skrevet en god sak før klikk-målingene kom?

– Hvis avisene forsvant fra stativene og sakene ble plukket opp av andre medier. Den beste belønningen en journalist kan få er å høre noen diskutere en sak man har skrevet.

Under Johansens tid som redaktør i Universitas sto idealet om en nøytral, etterprøvbar nyhetsjournalistikk høyt. Saker som denne, hvor journalisten er tydelig tilstede i teksten, hadde han ikke mye til overs for. Berlinmuren var falt, og Universitas fulgte revolusjonene i Romania og Tsjekkoslovakia tett. Oslostudentenes sak var selvfølgelig viktig også den gang, men utenriksjournalistikken fikk langt større plass enn i dag, mener han. 

– Det ga viktige perspektiver på livet her hjemme, forteller Johansen.

– Tiltroen til at betydningen av journalistikk og uavhengige medier skulle lede til et bedre samfunn var kanskje den viktigste motivasjonsfaktoren vi hadde.

Samtalen nærmer seg slutten, og vi beveger oss ned i Aftenpostens redaksjonslokale for å ta bilder. I loungeområdet står et sirlig oppstilt sjakkspill.

–Jeg har aldri sett noen spille, kan en forbipasserende journalist berette.

Johansen, som tilbringer mye tid i Ukraina som korrespondent, skal ikke lastes for det. Dessuten er jo journalister per definisjon ansatt til å være på alerten. Klart de ikke har tid til å spille sjakk da. Reaksjonsevnen til Aftenpostens journalister er det heller ikke noe i veien med, for når Universitas' fotograf lar blitzregnet hagle over redaksjonen, vender samtlige journalister på hodet. Johansen, som nok er vant til å korrespondere under krevende forhold, tar ikke synderlig notis av situasjonen. Photoshoot foran kollegaene og samtale med en drillende studentavis er visst ikke noe problem.

 Vi tror gjerne at Ukraina henger bak oss i medieutviklingen. Men egentlig er det motsatt, forteller han:

– I Ukaina står Telegram for 70% av mediene. Innbyggerne vet ikke hvor informasjonen kommer fra. Det skaper feiloppfatninger, konflikt og pessimisme.

Hvis vi ikke klarer å ivareta de redaktørstyrte mediene, vil det samme skje i Norge, mener Johansen. Det er derfor vi er til. Å skrive sant og faktabasert bør være det viktigste omdreiningspunktet for unge journalister, hører jeg ham si mellom linjene.

Akkurat dét er Universitas ganske gode på. Vi har ikke for vane å publisere oppspinn. Men når jeg skriver dette, blir jeg usikker på hvor grensen går. Av årsaker som handler om vind på takterrassen og en eldgammel Iphone, var lydopptaket fra samtalen med Johansen nærmest umulig å transkribere. Det meste er derfor tatt på hukommelsen, og jeg krysser fingre og tær for at han godkjenner sitatene som burde vært sendt for to dager siden. Amatørjournalistikk.

Men uansett hvor sant det måtte være at SiO-vaskemaskinene vi skrev om i forrige uke streiker, føles det ganske uvesentlig å skrive om at en eller annen privilegert student må hjem til mamma for å få vasket klærne sine. Eller er det egentlig det? Vi takker Aftenposten for viraket, og suser videre til Morgenbladet.

Betale for egen lønn

Nei, mener Maria Berg Reinertsen. Hun er samfunnsøkonom og journalist, men startet som så mange andre av kollegaene sine karrieren i Universitas.  

– Studentmassen utgjør en ganske stor andel av Oslos befolkning. At de erfarer

at pressen fungerer og reflekterer vanlige folks problemstillinger er viktig. Kanskje er det ikke så farlig at akkurat den gruppa sliter med å få vasket klær. Det er det prinsipielle i å få folk til å utvikle tillit til mediene som er viktig. Utfordringen er å balansere vaskemaskinen med de store tingene, mener hun.  

Da Reinertsen begynte i Universitas i 1999, hadde VG og Dagbladet fortsatt definisjonsmakten for hva god journalistikk skulle være. Det var sakene som solgte flest aviser som ble ansett som de viktigste. Universitas har aldri vært så tabloid som den gang, minnes hun. Men var det egentlig så mye lettere å vite om det tabloide VG skrev om på 90-tallet var viktig, enn det er å skille skitt fra kanel på sosiale medier i dag?

Kanskje ikke. Men at finansieringsmulighetene til å drive med noe annet enn klikkbasert journalistikk var bedre den gang, hersker det liten tvil om. Samtidig som at 90-tallets Universitas skrev om hvor på campus studentene oftest hadde sex, kom avisa med store avsløringer om universitetsledelsens økonomiske vanstyre. Den slags avsløringer krever tid – gjerne mer enn hva den gjengse tasser har i dag. Heldigvis selger sex fortsatt godt. For det er ikke til å stikke under en stol at mange av oss har en tendens til å ha kanskje litt for mange baller i lufta. 

På mange måter har vi heller ikke noe valg. Når lønnen for å skrive nyhetssak er om lag 200 kroner, sier det seg selv at vi er nødt til å ha andre jobber for å overleve som student i Oslo.

– Får dere så lite?!, utbryter Reinertsen når jeg forteller om Universitas luselønn.

I hennes tid som tasser kunne man klare seg med Universitas som eneste deltidsjobb. I dag finansieres Universitas av Velferdsstinget, som igjen finansieres av studentenes semesteravgift til SiO. I prinsippet betaler vi derfor vår egen lønn.  

– En gratis journalistutdannelse for staten, påpeker Reinertsen.

– Hvis journalistlivet skal fungere for studenter som ikke har foreldre som sponser en gjennom studietiden, trenger man jo ordentlig lønn!

Hvor mange av oss som har foreldrespons i ryggen kan jeg ikke svare på. Men at det drikkes mange Isbjørn-øl, kan jeg derimot garantere.

At vi fortsatt drikker øl på redaksjonsmøtene, blir Reinertsen glad for å høre. Så korrekte er vi med andre ord enda ikke blitt. Heller ikke hun ser den store forskjellen mellom nåtidens og 90-tallets tassere.

– Vi er vel mer politisk korrekte enn dere var?

– Kanskje. Men vi sto heller ikke overfor de samme minoritetsspørsmålene som dere. Det var ikke noe språk for det, svarer hun.

Korrekte er de heller ikke i Morgenbladet, for i loungeområdet foran markedsavdelingen står akkurat det samme sjakkspillet som i Aftenposten. Står det bare der for syns skyld?, spør jeg en av redaksjonens yngre journalister. Han har tidligere vært med i Radio Nova, Universitas bitre fiende gjennom mange år. Av konkurransemessige årsaker velger jeg derfor å holde ham anonym. 

– Neida, det er noen som spiller på det noen ganger, prøver han å forsikre meg om. 

Jeg husker å være kildekritisk, og tar ham selvfølgelig ikke på ordet.

Guttastemning, dekonstruert 

Hvor mye i Morgenbladet som er der for syns skyld, er vanskelig å si. Prisene avisa gjennom årenes løp har vunnet, henger påtatt skjult på do. Med vegg-til-vegg teppe, jordfarger, marmorplater og vegger av glass og betong, ligner Morgenbladets åpne kontorlandskap mer et polert finanskontor enn et redaksjonslokale. Det står kanskje ikke så dårlig til med økonomien allikevel?

– Det så mer ruskete ut da vi hadde kontorer i Grubbegata altså! Litt mer som Universitas, påstår Morgenbladets samfunnsredaktør Bjarne Riiser Gundersen når han møter meg i avisas bronsjebelagte lobby.  

– Vi var prega av papiravisenes gullalder, forteller han om tiden med de «gyldne pubkveldene» som journalist og magasinredaktør i Universitas.

– Det var mye guttastemning. Vi var noen påfugler som ville vise oss fram.

Hvis guttastemningen fortsatt finnes i Universitas, har jentene for lengst slengt seg på. Men at det fortsatt er påfugltendenser, er ikke til å underkjenne.

– Blir man selvopptatt av å være journalist?

– Ja, det er en åpenbar fare når du lever av å være i offentligheten. I dag er det i tillegg mye mer fokus på profilbygging enn da jeg starta som journalist. Man kan mislike det, men jeg tror også det er nødvendig - vi vil jo invitere så mange som mulig til den festen vi prøver å lage, forteller Gundersen.

Som samfunnsredaktør har han nettopp meldt seg ut av Redaktørforeningen, og skal om få timer delta i Dagsnytt 18. Egentlig har han ikke tid til å snakke med meg. Best å la påfugltendensene ligge og dreie samtalen tilbake til det jeg egentlig skulle snakke med ham om, nemlig livet i Universitas. 

Selv om nyhetsjournalistikken fortsatt var i høysetet, tok featurejournalistikken og det subjektive mer og mer plass i Universitas i løpet av 90-tallet, forteller Gundersen. Kulturorienterte tidsskrifter som Samtiden tjente som en stadig større inspirasjonskilde, og aviser som Natt&Dag sprengte grenser for hvordan man kunne skrive. Det føltes som om både mediene og popkulturen åpna seg, mimrer Gundersen. Idealet om den allvitende, nøytrale journalisten var dødt, og det skyldtes langt på vei én ting: Postmodernismens inntog i samfunnet.

Som 2000-tallsbarn har jeg alltid oppfattet postmodernismen som en ullen størrelse. Gundersen, som har skrevet en bok med den innfløkte tittelen Da postmodernismen kom til Norge: En beretning om den store intellektuelle vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, må være riktig person å spørre. Med postmodernismen som idéhistorisk epoke, forduftet troen på at det finnes en objektiv virkelighet som lar seg beskrive, forteller han.

–– Den åpna øynene våre for hvordan språk former virkeligheten og at kampen om fortellingen er politisk. Den postmodernistiske tankegangen kom først til akademia gjennom fransk 60-tallsfilosofi, og spredte seg deretter via tidsskriftene til kultursidene i avisene. Også til Universitas, forteller Gundersen. Han mener vi er mer preget av det postmodernistiske tankegodset i dag enn vi tror. 

– Gjorde postmodernismen at det ble vanskeligere for dere å være oppriktig i journalistikken?

– Nei. 70-tallet med AKP-ml-erne, den marxist-leninistiske bevegelsen som dominerte deler av den politiske venstresiden, var kanskje mer forplikta på en større fortelling om samfunnet. Men tendensen til å dyrke konflikter og selge overskrifter sto like sterkt som før.

Ingen ironigenerasjon å spore her, nei. Iherdig etter å, ja, dyrke en konflikt, prøver jeg noe annet.

– Hva er den største forskjellen på din generasjon av journalister og min?

– Jeg opplever oss som ganske like. Dere er flinke, men litt bråmodne og veslevoksne som trenger å lære ting. Men det gjør man jo når man er 22 år.

Lettere fornærmet over å bli vurdert som tre år yngre enn jeg er, prøver jeg meg på en siste mulig konflikt før tiden er omme.

– Hva med mediebransjen da? Den er vel ganske annerledes?

– Ja, det er jo historiens ironi. Vi er mye mer postmoderne i dag enn i 1995, svarer Gundersen.

Mediene i dag divergerer mye mer i beskrivelsene av hvordan samfunnet egentlig henger sammen enn de gjorde tidligere. Noen felles agenda finnes ikke lenger, mener han.

– Det er sannhetskorrumperende skikkelser som Trump et illustrerende eksempel på. De tidlige postmodernistenes teorier om at det ikke finnes én sann fortelling om virkeligheten, men mange konkurrerende fortolkninger av den, har mer enn noensinne vist seg å stemme, sier han.

Man kan neppe bli nostalgisk på vegne av en tid man selv ikke har levd i. Likevel er det den følelsen jeg får av å høre om 90-tallets Universitas. At alle bare var festglade featurejournalister er nok langt fra virkeligheten, men tanken om at man i fellesskap ventet i spenning på hva neste papiravis skulle bringe, varmer nok enhver amatørjournalist sin fascinasjon for Y2K. Sterkere enn fascinasjonen er dog frykten for at de redaktørstyrte medienes funksjon som felles informasjonsgrunnlag er i ferd med å forvitre. Best å komme seg videre fra Morgenbladets futuristiske lokaler. 

Historiens ende

Nostalgien får blomstre enda litt til når jeg, 12 timer før deadline, møter forfatter og Morgenbladet-kommentator Lena Lindgren ved Litteraturhuset i Oslo. Tre besøk hos Morgenbladet ville tross alt vært tenderende til pinlig. 

– Vi trodde kulturprodukter sa det mest vesentlige om verden. Alt vibrerte, ingenting sto stille. Vi skulle dekonstruere alt, forteller Lindgren. Også hun minnes tiden som journalist i 90-tallets Universitas som en bekymringsløs tid.

– Vi danset hele natta og trodde Berlinmurens fall var den siste store politiske hendelsen i verden. Til og med den politiske venstre- og høyreaksen skulle løses opp.

Statsviter Francis Fukuyamas berømte analyse fra 1992 om at den kalde krigens slutt markerte historiens endepunkt og det liberale demokratiets endelige seier, var en stor historisk bløff, forklarer Lindgren.

Med kunstig intelligens, oppløsningen av de etablerte mediene og techgigantenes inntog er vi kommet til postmodernismens dystopi, en slags «totalfragmentering» av samfunnet, som hun kaller det. Selv om krisene hoper seg opp, har Lindgren forståelse for at vi synes det er vanskelig å yte en mer samlet politisk motstand.   

– Voksenverdenen har gått av hengslene. Hvordan skulle dere gjort opprør?

Å sitte stille i båten er også en måte å ta ansvar på, mener hun.

– Skal vi bare forholde oss passive og la ting skje, da?  

– Nei, men det å forholde seg nyansert og kunne inngå kompromisser er langt bedre enn den egentlige politiske korrekthet, som er å ikke ta noe standpunkt i det hele tatt, sier Lindgren, som mener at unge i dag har en sterkere politisk bevissthet enn det ironigenerasjonen hadde på 90-tallet.

Likegyldige er vi i hvert fall ikke, istemmer jeg. Men når algoritmene i rasende fart er i ferd med å ta over nyhetsstrømmen og ingen lenger blir eksponert for det samme, er det vanskelig å få ånden tilbake i flasken. Så hva gjør vi?

– I hvert fall kutte ut myten om at vi er nødt til å henge med på teknologien. 

Den bør kun brukes til å nå våre mål, innvender hun.

– Og målet, hva er det?

– Å redde vårt eget naturgrunnlag og sørge for at det ikke er noen få som stikker av med alle ressursene, svarer Lindgren, som mener vi har nådd et historisk lavmål.

Men hvis vi løfter blikket og ser vår egen tid utenfra, får vi øye på at mennesker har en tendens til å gjenta våre egne feil, bare i nye former. Det er de samme psykologiske dynamikkene som dukker opp, hva enn det gjelder makt, status, eller teknologi. Historien gjentar seg ikke, men menneskene gjør det.

Hevnens time

Vi står ved hevnens time, tror Lindgren. Kunstig intelligens er i likhet med tidligere teknologiske nyvinninger gitt oss en kjempehype, men heller ikke den behøver å bli stående som et radikalt omdreiningspunkt som endret menneskeheten for alltid. Men skal vi unngå det, er vi nødt til å lære av historien, mener hun. Bruke den menneskelige kreativiteten, gå til primærkilder fremfor å spørre teknologien. Lese på papir, tenke sjæl.

Med Lindgrens ord i mente vender jeg tilbake til dunsten av barnehage i Universitas redaksjonslokale på Øvre Blindern. Det er torsdag, avisa har gått i trykken og om litt har vi redaksjonsmøte. Gamle papiraviser flyter rundt, panten er ikke tømt og kjøkkenet ligner en krigssone. Gardinene er falmede, tredørene ripete. Og plaststolene med grønt trekk, er de ikke litt postmodernistiske? På fotosjef Shilans kontor står alle de innbundne papirutgavene fra 1946 til i dag, tykkere og tykkere for hvert tiår som går. Når jeg blar i ironigenerasjonens utgaver, er jeg ikke i tvil om at både språket, budskapene og maktkritikkene var klarere enn i dag. 

Men at Universitas, etter 80 år, har klart å bevare den samme kulturen for ris, ros, læring og øldrikking på tross av alt oppmerksomhetsøkonomien har å tilby, bør tale for seg. At vi, amatørjournalister eller ei, velger å bruke studiedagene våre på å diskutere overskrifter og skrive om vaskemaskiner, vitner tross alt om et engasjement og en fremtidsoptimisme som selv ikke kunstig intelligens kan ta fra oss. Måtte papiravisa du holder i hånda være et bevis på det.