Noen må bygge landet

Sigurd Meklenborg-Salvesen kritiserer meg i forrige utgave av Universitas for grov forenkling i min kommentar om realfag. Hadde jeg hatt flere tegn til rådighet, skulle jeg gjerne inkludert mer synsing og balanse. Jeg lever likevel etter den filosofi at skal man si noe, så bør man si det tydelig – hvis ikke vekker det ikke interesse for debatt i det hele tatt. 

Først til kritikken av min tolkning av Gibbons: At Gibbons hadde virtú, altså selvdisiplin, pliktfølelse og fellesskapsfølelse, eller at han var en «hardtarbeidende humanist», betviler jeg ikke. Det jeg derimot tviler på, er at alle som studerer humanistiske fag i Norge vil få den samme virtúen som Gibbons. 

Om det var slik at alle som velger filosofi gjør det i den hensikt å bygge et solid analytisk verktøy som kan anvendes på komplekse problemstillinger, er dette selvfølgelig en gladnyhet. Jeg er likevel av den overbevisningen at valget i Norge faller på humanistiske fag delvis fordi de er mindre belastende enn realfagsstudier. Når unge står fritt til å velge mellom hjemmeeksamener og lite obligatorisk oppmøte i filosofi og sivilingeniørstudier med ukentlige innleveringer, legger valget av HF-studier til rette for latskap – ikke virtú.

Det er et langt steg fra Humanistisk fakultet i Oslo eller Trondheim, til den faglige standarden man møter i «tutoring»-systemet i Oxford, hvor Meklenborg-Salvesen studerer. Å likestille slike humanistiske studier med de norske, blir krevende. 

Naturligvis er jeg enig i at humanister bidrar til samfunnet med utforming av etiske prinsipper og epistemisk forståelse når sannheten er under press. Men det er begrenset hvor mange filosofer som vil kunne jobbe aktivt med KI-regulering, og man kan like gjerne argumentere for at det er dataingeniørene som er best egnet til å navigere et informasjonslandskap preget av deepfakes. 

Meklenborg-Salvesen påpeker helt riktig at jeg ikke er, men ønsker å bli samfunnsøkonom. Jeg har likevel fått med meg den viktige innsikten at ressurser er knappe. Én student mer her er som regel forbundet med én student mindre der.

Dette innebærer at ressursene må brukes der de utnyttes best. Selvfølgelig har humaniora en viktig rolle, men spørsmålet blir om det er her studentene vil bidra mest til samfunnet. 

En annen viktig økonomisk innsikt er at høy produksjon ikke er ensbetydende med å skape langsiktig vekst. Robert Solow vant Nobels minnepris i økonomi for å vise at det som trengs for økonomisk vekst på sikt, er teknologisk fremgang og realinvesteringer. 

Når Meklenborg-Salvesen påpeker verdien av immaterielle aktiva, altså for eksempel patenter, er dette et svakt argument for at vi trenger flere filosofistudenter. Det er ikke slik at de immaterielle aktivaene hovedsakelig er skapt av humanister, selv om de ikke er fysiske. Selvfølgelig skapes verdi «først i hodet, ikke i en bro eller bygning», men alle idéer er ikke likestilte – om man bruker hodet sitt på å regne ut hvordan man kan bygge en bro, vil dette være mer utslagsgivende i økonomien på sikt enn om man vier tankene sine til lingvistisk analyse. 

Vi trenger bygg disse humanistene kan jobbe i, bedre dataprogrammer de kan forske med, og tog de kan ta til jobb. Det er disse tingene som sikrer et lands overlevelsesevne på sikt.