Djevelsk film-magi
Engasjerende, actionfylt og emosjonell. Med «Sinners» har regissør Ryan Coogler lagd en fantastisk skrekk-historisk film, enda noen steg opp fra hans kjente «Black Panther»-filmer.
Blues-musikken er det første som trekker interessen i «Sinners». Gitt hvor viktig og gjengående det er i filmen, får musikken selv nesten en egen rolle. Kombinert med vampyrisk mytologi bygges nemlig mye av de overnaturlige elementene med filmen på assosiasjonene blues fikk med djevelske skapninger tidlig på 1900-tallet i USA. Dette er inspirert blant annet av den faustiske legenden om blues-musikeren Robert Johnson, som det ryktes solgte sjelen sin til djevelen for musikkferdigheter og suksess. I løpet av det 2 timer og 17 minutter lange tidsløpet står det ingen tvil om at filmens hjerte ligger i forkjærligheten for blues-musikk og dens kulturhistoriske betydning.
«Sinners» er satt i den amerikanske sørstaten Mississippi i 1932, altså når Jim Crow lovene var i full effekt. Den gitar-elskende prestesønnen Sammi (Miles Caton) møter igjen hans fettere Elijah and Elias Moore (begge spilt av Michael B. Jordan), to karismatiske og farlige tvillinger kjent i byen som «Smoke» og «Stack», når de flytter hjem fra Chicago. Her antydes det de har jobbet for mafiaen. Sammi har selv lyst til å flytte fra byen da han har hørt svarte menn har mer frihet i nordstatene – noe tvillingene sier er en illusjon. Derfor har de nå vendt tilbake for å starte en nattklubb, en «juke-joint», i et gammelt sageverk de har kjøpt av en hvit landeier.
Med mafia-penger kjøper de villigheten til mange, skyter noen få og overbeviser Sammi om å spille på nattklubben sammen med en eldre alkoholiker kalt Delta Slim (Delroy Lindo) som de finner på en togstasjon. Med måten skuespiller-veteranen Delroy Lindo og sanger Miles Caton spiller på hverandre ville man aldri trodd dette var Catons skuespiller-debut - eller at han ikke kunne spille gitar før filmen. Det er også på togstasjonen Smoke møter hans «white-passing» eks Mary (Hailee Steinfeld) som har flyttet til en annen delstat hvor ingen vet hun har svarte familiemedlemmer, giftet seg med en hvit mann og opptrer i det segregerte samfunnet som en hvit kvinne. Stack har på den andre siden møtt sin fremmedgjorte kone Annie (Wunmi Mosaku), som selger talismaner og urter til andre spirituelle. Hun er også den eneste som har hørt at vampyrer faktisk eksisterer.
Delingen av byen mellom svarte og hvite områder er klar - og blant den svarte siden sprer ordet seg raskt om det nye juke-joint stedet. Huset blir fort fullpakket og fest-scenene bringer fantastisk fargerik cinematografi kombinert med ren musikkfryd. Bildet blir uskarpt som en alkoholisk drøm og blues kombineres med moderne og gamle afrikansk-amerikanske musikkstiler for å vise en bøyning av tid og rom. Framhevingen og feiringen av hvordan svarte amerikanere har skapt en stor del av musikk- og populærkulturen de siste hundre årene til tross for konstant undertrykkelse, treffer hardt med tanke på dagens utvikling i USA hvor svart historie fjernes fra lærebøkene.
Musikken selv lager god stemning både på skjermen og i salen - vel, før problemene starter. Klientellet betaler mer med plantasjemynter av tre, da mesteparten jobber som “sharecroppers” og blir betalt mer med lokal kreditt på plantasjen enn dollar. Som “sharecroppers” jobber de på et område land de ikke eier mot å gi mye av det de høster til landeeieren - som ofte var de samme hvite familiene som hadde vært slaveeiere. Videre utbryter krangel på krangel og plutselig er det tre hvite vampyrer på døren, tiltrukket av blues-musikken. Og to av dem er Klu Klux Klan-medlemmer.
Action-scenene i filmen er imponerende og nervepirrende, men blir dratt litt ned av urealistiske lange samtaler mellom de gjenværende menneskene som slåss for livet. Samtalene selv er derimot så hjerteskjærende at det bare er de aller mest actionglade som kan tenkes å ha noe å utsette på dem. Sluttscenene stopper litt abrupt, men konklusjonen er likevel passende - inkludert når Coogler henter et triks fra Marvel-formelen og avslutter med en post-rulletekst-scene.
Selv i en liten sal merker man storheten av denne filmen, også når det viser seg at bildene på skjermen har blitt kuttet ned for å vise den på et annet format enn IMAX. Jeg skal anbefale alle å unngå feilen jeg gjorde - men selv de som ikke har tilgang på IMAX burde finne sin nærmeste kino.