Aarghhh. Jævla ragebaiting!

 Og så plutselig dukker en artikkel opp med tittelen: «Hvorfor jeg sluttet å støtte Pride». Du vet du ikke burde trykke, for det må jo være ragebait og clickbait på en og samme tid, men hjernen din hvisker: «bare ett klikk, du må jo vite hva idioten sier». Og der gikk du – rett i fella.

Ragebaiting er vel egentlig internettets svar på mygg: Små problemer som summer og som er umulige å ignorere. Det er innhold designet for å gjøre deg irritert slik at du trykker deg inn på saker, blir forbanna, deler, og dermed mater algoritmen med akkurat det den vil ha. Nemlig sinnet ditt. For hver gang du kommenterer eller trykker deg inn – er alt mediene hører et: «ka-ching».

Det er ille at det virker, og alle vet som oftest at de blir lurt, men klarer tross alt ikke å la være. Ragebaitere har perfeksjonert kunsten å kaste ut absurde meninger som agn. Og vi går på hver gang. Ja, selvfølgelig går vi på.

Likevel er det verste med denne trenden at det har spredd seg til virkeligheten! For nå, etter en lang studiedag, til og med kanskje kombinert med et jobbskift til sent, tar plutselig mine venner og samboere i bruk trikset ragebaiting for sin egen nytelse. Det virker som de og flere bruker trikset «just for the love of the game». Og denne globale dugnaden i kollektiv irritasjon synes jeg ikke noe om. Spesielt fordi jeg representerer en av dem man kunne sagt at er «lett å ragebaite».

Jeg fordrar denne nye trenden, for den utnytter oss hissige, og gjør tilværelsen slitsom. Stopp med det nå, og la oss heller joybaite!