Det kunstneriske geniet og hans krokodilletårer

Det er sjeldent at man setter seg i en kinosal med en slags garanti om at filmen du skal se vil være spektakulær. Men en Trier-film er jo en Trier-film. I tillegg hadde jeg medienes unisone lovord og den 19-minutters stående ovasjonen i Cannes i bakhodet. Jeg satte meg i kinosetet med skyhøye forventninger. 

Filmens anslag er i kjent triersk-stil: i en vakker montasje panorerer kameraet over et grønt Oslo, sympatisk akkompagnert av den polske komponisten Hania Rani. En omsorgsfull fortellerstemme introduserer en rød generasjonsbolig som om det skulle vært et menneske. Kasper Tuxens taktile cinematografi gir liv til det røde husets personifisering, som Trier dessverre aldri kommer tilbake til med samme fokus. 

Vi blir heller tatt med på Nationalteateret, der den eksentriske skuespilleren Nora (Renate Reinsve) får et nervøst sammenbrudd før en teaterpremiere. Er det på tide for Trier å finne en ny muse? Karakteren Nora er til forveksling lik Julie, hovedpersonen i Verdens verste menneske. Likevel er metaen her underholdende, vi er i kjent triersk farvann med den raske klippingen, oppbygningen, og så et svart bilde som markerer neste kapittel i fortellingen. Forventningene føles innfridd, jeg er investert og klar for resten. Men så begynner handlingen… og problemene. 

Søstrene Nora (Reinsve) og Agnes (Inga Ibsdotter) får seg en overraskelse i begravelsen til deres mor når faren Gustav (Stellan Skarsgård) plutselig dukker opp. Generasjonsboligen som hans fraskilte kone fikk bo i tilhører nå ham, men hans planer går utover det. Han har nemlig skrevet en film til eldstedatteren, og filmen, ja den skal spilles inn i deres barndomshjem. Datteren takker kontant nei, og Gustav får den amerikanske skuespilleren Rachel Kemp (Elle Fanning) inn i rollen istedenfor. 

Grunnen til at den spontane hjemkomsten koster, er at Gustav Borg gjennom sitt liv først og fremst har vært filmregissør og deretter pappa. Valget av fødselsdagsgave til sitt åtteårige barnebarn sier det meste: Den lille skreller entusiastisk gavepapir av et obskønt utvalg DVD-er. The Piano Teacher av Michael Haneke og Irreversible av Gaspar Noé. Huff. 

Denne uskyldige vitsen får filmentusiastene i salen til å humre, men leder til mitt første problem av mange: Dette er en film som er laget til et spesifikt publikum. Et veldig spesifikt Cannes-publikum. Og selvsagt elsker de det, alle som tar kulturreferansene og kan gi seg selv et klapp på skulderen, eller alle Bergman-referansene som de gamle filmkunstnere i Cannes som har forsømt sine barn definitivt tar. 

Selv om dette ikke er et problem i seg selv, er det vanskelig å slippe følelsen av at noe tas vekk. Å sette en finger på akkurat hvordan er ikke lett, men at filmens materielle styrker (de vakre bildene, og de vakre, hvite menneskene, det intelligente manuset og referansene), spiser av filmens karakterer, relasjoner og emosjonelle kjerne er det ingen tvil om. 

For vi blir aldri kjent med søstrene, ikke på ordentlig, og det er en skam i en film som egentlig skal handle om dem. Filmens mest rørende scene vises når de to søstrene omfavner hverandre. Den manglende omsorgen fra foreldrene i oppveksten avsløres når de uttrykker takknemlighet overfor hverandre: «Du tok vare på meg… du gredde meg, børstet håret mitt, fikset meg til skolen». Her er det menneskelige på display: Vi får se dem, kjenne dem.

Faren, som i stor grad bærer ansvaret for familiens ubalanse, går nærmest fri for kritikk. Det er vanskelig å ikke stusse over. Han klarer ikke å møte døtrene sine gjennom noe annet enn filmkunsten. Men om kunsten skal trumfe mellommenneskelig kjærlighet, må den begrunnes eller forsvares. Trier krever ingen av delene. Om du savner kunstnerforeldre som sier unnskyld, kan du heller se Høstsonaten av Ingmar Bergman enn denne hyllesten av Bergman.

Mitt siste problem er filmens altfor mange tematikker. Sidesporene går i kryss, og jeg klarer ikke å hekte meg fast i noen av dem før slutten kommer. Introduksjonen av huset som egen karakter. Den skjøre psyken og kjærlighetslivet til Nora. Generasjonstraumer. En filmbransje i endring. Alderdom. Kunstnerens ensomme vesen. Forholdet mellom fedre og døtre. Alt dette, og likevel er filmen så forutsigbar at du vet hvordan det ender halvveis uti. 

Affeksjonsverdi er enten en ubalansert og kjedelig dramakomedie, eller en tvetydig og kompleks fortelling som publikum ikke er intelligente nok til å forstå. Men man tror ikke helt på sistnevnte, og det frister lite å vende tilbake for å lete videre.