Hva skjer med et land når kvinner ikke får ta utdanning?

I august er det fem år siden Taliban igjen tok makten i Afghanistan. Fem år senere er situasjonen fortsatt alvorlig, men dette handler om mer enn retten til utdanning. Det handler også om hva Afghanistan mister når en hel generasjon jenter ikke får utvikle kompetansen sin. Når millioner av jenter ikke får utdanne seg, mister et helt samfunn kompetanse. Afghanistan trenger lærere, leger, sykepleiere, psykologer og andre yrkesaktive. Når jenter ikke får gå på universitetet, stenger landet samtidig døren for en stor del av sin fremtidige arbeidsstyrke.

Utestengingen er derfor også et samfunnsøkonomisk problem. Utdanning er en investering i menneskelig kapital. Et samfunn som utdanner befolkningen sin, bygger kompetanse som senere kan brukes i arbeidslivet, skaper verdier og bidrar til å utvikle institusjoner. Afghanistan trenger ikke bare nødhjelp for å komme seg gjennom den neste krisen. Landet trenger også muligheten til å bygge en økonomi som kan stå på egne ben. Derfor mener jeg at det internasjonale samfunnet må gjøre mer enn å sørge for at Afghanistan overlever fra en krise til den neste.

Internasjonale stipendordninger kan være en del av løsningen. De kan gi jenter og kvinner muligheten til å ta høyere utdanning når denne muligheten ikke finnes i Afghanistan. Men det kan ikke være løsningen alene. For hva hjelper det at en afghansk kvinne får muligheten til å ta utdanning hvis hun  ikke får bruke kompetansen sin i sitt eget land? Norge bør derfor både støtte utdanningsmuligheter for afghanske kvinner og jobbe for at afghanske kvinner på sikt skal kunne delta i arbeidslivet. Det innebærer også at vi må kunne føre dialog med Taliban uten å gi avkall på kravene om kvinners grunnleggende rettigheter.

Utdanning handler ikke bare om å få en plass på universitetet. Det handler om å få muligheten til å bruke det man lærer. Hvis Afghanistan stenger døren for kvinner, stenger landet samtidig døren til en stor del av sin egen fremtid.