Når det vonde spiser deg opp
Å miste noen betydningsfulle og å erfare noe traumatisk. Har vi hørt det før? Vi tåler å lese det igjen i denne romandebuten
Da jeg gikk på jakt etter å få Kyssemerket av Agnes Nordvik i hende, oppstod det noe iøynefallende. Jeg lette, måtte gå fra den ene butikken til den andre, og fant ikke frem. Så omtalt som den var, antok jeg at den måtte være på torg. Etter frustrert leting måtte jeg slukøret høre med en ansatt, som viste meg til hylla. I skrivende stund angrer jeg på at jeg ikke spurte om dette var på grunn av lave salgstall. Kritikken har uansett vært positiv, og jeg gledet meg til å begynne.
Mange studenter har fortalt meg at de ikke har tid til å lese i en travel hverdag. Hva gjelder bokens form burde de derfor lese denne, for det første man bemerker seg er sideinndelingen. Romanen er en helhet, men den er fragmentert, stykket opp i mange deler. Disse delene hopper i tid, mellom nåtid, og ulike deler av fortiden. Det er som et puslespill, og et passende sådant. Innholdet handler mye om å grave i en vond fortid, der vi ikke kan være lenge av gangen, og der vi forsøker å fortrenge det som biter og aldri slipper tak.
Hjelp meg opp, ut, bort, hva?
Vi får et tidlig inntrykk av hva boken kretser rundt. Alt etableres i grunn, for det trente øyet, de to første sidene. Vi aner konturene av en ung kvinne som ikke har det godt, som har et anstrengt forhold til sin kropp, og som har funnet sine tvangsmessige måter å leve livet på. Hun går faste ruter, og hun må lage små knuter av hårstrikken på fingrene bestemt antall ganger - og hun snakker liksom påtagelig om sitt eget underliv.
Boken handler altså om Ella, en ung student som nylig har flyttet til Frankrike for å studere sosiologi. Der er hun imidlertid ikke lenge. Det som brenner inni henne er ulevelig, og hun må reise hjem. Hun mistet tidlig sin mor, og vi får et innblikk i fortiden med moren, når familien må ligge ved morens sykeleie, og tiden etter. Det er ikke lett å vokse inn i tenåringstilværelsen uten mor, men en liten åpning skimtes når Ella får jobbe som fotograf i en miljøvernorganisasjon. Der opplever hun imidlertid et grovt overtramp som setter merker i henne; merker som får henne til å føle seg skitten, som hun febrilsk prøver å vaske bort.
Temaene er på et vis forutsigbare, om å miste en mor i en sårbar alder, og om å erfare tillitsbrudd og overtramp fra voksne man burde kunne stole på. Begge disse skjellsettende erfaringene skriver Nordvik imidlertid godt om. Den gradvise oppbygningen til Ellas bitende oppgjør er et særlig høydepunkt. Da er det som om vi er Ella; vi kjenner overtrampene og selvbebreidelsen og -forvirringen i egen kropp. At Nordvik får oss til å kjenne på sorgen som bor i Ella og den forferdelige uretten som blir gjort mot henne, tyder på en kunst og et talent som peker fremover mot et voksende forfatterskap.
Språklige kvalitetsnyanser
Og dette forfatterskapet har, nær sagt heldigvis, noen forbedringspunkter. For det første er karakterene rundt Ella flate og endimensjonale. Faren og søsteren er nesten statister å regne. Den avdøde morens venninne er nærmest for god, og kollegaen tilnærmet for ond, til at det er helt troverdig. Skjønt gjenspeiler kanskje karakterene nettopp den unge Ellas livsverden, og i dette bildet blir bildene av de andre karakterene mer forståelige.
Ellas vonde erfaringer, menneskene rundt henne, og den gradvise veien mot noe bedre er alle forutsigbare og enkle. Språket er godt når vi kjenner Ellas smerte, skjønt trengs det også her litt pirk. Det er for eksempel spekket med vann- og havmetaforer, og disse kan til tider føles parodiske, enda vi skjønner funksjonen med motsetningen skitten/ren. I tillegg kan enkelte skildringer av tvangstanker være så overtydelige at de føles påtatte. Alt i alt er boken imidlertid en godkjent debut, av en forfatter vi antakelig får se mer av.