Massiv elektronisk minimalisme
Aiming for Enrike slipper her et album som som ikke bare kunne fungert som soundtracket til en dystopisk kultfilm, men som også fusjonerer sjangere og soniske elementer som sammen utgjør noe ganske unikt og kraftfullt.
Første spor på albumet, «Empty Airports pt.1», setter stemningen med et lydlandskap av ekkoeffekter og pader, og gir inntrykk av et vakuum.
Man føler seg alene på en tom flyplass, noe som kan gi følelse av undring, ensomhet, ubehag og kanskje også eksistensielle tanker – noe veldig mange kanskje også gjorde under nedstengingen.
Det hele bygges opp, og man blir introdusert for flere rytmiske elementer i «pt. 2» før man i siste tittelspor går inn i et mer intenst og trommedrevet landskap, hvor lydene og instrumentene får blomstre fullt ut.
Lydene har likheter med lydene man faktisk hører på en flyplass – noe som gir et lumsk inntrykk når man tar tittelen til betraktning.
Jeg kan anbefale å høre de tre sporene etter hverandre.
Så hva er egentlig dette albumet? Det femte albumet til duoen ble komponert og spilt inn i refleksjon av de rolige nedstengingsmånedene under pandemien, noe albumtittelen og de tre første sporene med samme navn hinter til.
Det er bare instrumentale låter, og sjangermessig kan man finne mange paralleller her, men jeg vil beskrive det som ambient, progressiv rock blandet med undergrunns-elektroen man kunne høre i Berlin på starten av 80-tallet.
Siste spor bærer også preg av trance fra 90-tallet, og det er tydelig at de har hatt det gøy med forskjellige ideer og synther her.
I norsk sammenheng kan man kanskje høre likheter i Ola Kvernbergs Steamdome, hvor også stemninger, teksturer og fusjonering av uttrykk utforskes og utvikles på en nærmest organisk måte.
Låten «Slopes» er et synthtungt spor som på melankolsk vis leder deg gjennom en slags meditasjon, før man i «The Castle» blir brakt litt mer ut på dansegulvet igjen - med en suggererende beat akkompagnert med et mørkt tema som minner om et spøkelseshus (eller gammelt slott om du vil).
Ellers kan hele albumet beskrives som tankefullt –der tittelen understreker en tilstand eller et fysisk sted som fungerer som et bakgrunnsteppe for lydlandskapet de utforsker.
Siste låt «Pulse Fragments» er hele 17 minutter lang og er et slags sammendrag av alle låtene og lydlandskapet man har vært igjennom siden starten av albumet.
Dette femte albumet skiller seg ganske ut fra de tidligere mer støyrock-baserte albumene til duoen, men denne stilen kler dem vel så bra. Som anmelder er jeg spent på hva denne duoens neste steg er, og for deg som leser kan jeg varmt anbefale denne plata.