Akademia eksisterer ikke for næringslivet

Når Høyres Peter Frølich forsøker å trekke en grense mellom seriøse og «tullete» studier, er det ikke bare en fornærmelse mot tusenvis av studenter og fagmiljøer; det er en avsløring på hvor lite han faktisk vet om høyere utdanning. 

At en stortingsrepresentant med fullt alvor omtaler en rekke studier som «tull», er nesten rørende i sin uvitenhet. Det er som om han har lest emnetitlene med rynket panne og tenkt: «Dette forstår ikke jeg, da må det være unyttig.»

Men slike studier finnes ikke fordi de høres fine ut. De finnes fordi samfunnet trenger innsikt i hvordan vi lever sammen, hvordan ulikhet oppstår og opprettholdes, og hvordan vi skaper inkluderende fellesskap i en verden preget av globalisering, migrasjon og kriser. Det krever faktisk mer enn bare magefølelse og partiprogram for å forstå hvorfor dette er viktig kunnskap.

Universitetene er ikke produksjonslinjer for politisk bestillingskunnskap. De er kunnskapsinstitusjoner med ansvar for å frembringe innsikt, kritisk refleksjon og forståelse, også på områder som ikke lar seg måle i umiddelbar nytteverdi. Den innsikten som kommer ut, brukes i skolen, i helsetjenestene, i forvaltningen, i frivilligheten, og i menneskers liv.

Det virker som om Frølich tror forelesningssaler kun skal fylles med det næringslivet etterspør i dag. Men universitetene har aldri eksistert for å speile gårsdagens behov. De finnes heller for å kunne tenke fremover. Å utvikle kunnskap om samfunn, relasjoner og kultur er ikke pynt, det er fundamentalt. 

Akademisk frihet og faglig autonomi er selve grunnlaget for universitetenes legitimitet. Når politikere forsøker å trekke grenser rundt hva som er «gyldig kunnskap», risikerer vi å undergrave hele det akademiske prosjektet. Og da er det ikke bare universitetene som taper.

Da taper hele samfunnet.