Lønnsomt selvbedrag

Skredet i Himalaya har begravd tusenvis av mennesker i Nepal og Tibet, en type katastrofe forskere lenge har koblet direkte til tinende permafrost og global oppvarming. Samtidig kunngjorde Equinor, Aker BP og Vår Energi denne uken at de går sammen om å lete etter olje og gass på flere felt. Samme uke fikk Equinor den nest største boten i norsk selskapshistorie for langvarig forurensning på Mongstad, utslipp Økokrim mener kunne kostet liv. 

Midt oppi dette har Universitetet i Oslo (UiO) giftet seg med nettopp Equinor gjennom Akademiaavtalen. UiO har gjennom avtalen fra 2024 mottatt over 50 millioner kroner fra Equinor, øremerket til forskning på blant annet «bærekraftig energiomstilling». Universitetets ledelse har svart for seg ved å peke på at de har en «pragmatisk tilnærming» og at oppsidene ved samarbeidet er større enn ulempene. Men pragmatisme for et universitet som underviser i bærekraft forutsetter et minimum av moralsk ryggrad. Equinor beviser denne uken at holdningen til ledelsen er tynn suppe. 

Det er ikke første gang UiO samarbeider med aktører med dypt problematisk virksomhet. Det har aksepten for universitetssamarbeidet med israelske institusjoner gjennom Horizon Europe vist. Forskjellen er at universitetet selv grønnvasker Equinor, samtidig som oljegiganten investerer stadig mer i fossilt og mindre i fornybart. 

Den Grønne Studentbevegelsen har krevd at UiO ikke fornyer avtalen i 2029, og kommer med to konkrete krav: at oljeselskapene slutter å lete etter mer olje, og at norske universiteter blir oljefrie. Universitetet legger til rette for bedriftspresentasjoner, casekonkurranser og professor II-stillinger til Equinor-ansatte, og gir selskapet akkurat det de trenger: utseende til en ansvarlig aktør, og et “godkjent”-stempel til å fortsette å lete.

 Jeg har selv kjent på et motargument som jeg ikke greier å riste av meg: Vi lever jo alle av oljepenger i dette landet! Studielånet kommer fra et statsbudsjett der 26% kommer fra Oljefondet. Folketrygden, pensjonene, sykehusene – alt støttes i ytterste konsekvens opp av det samme fondet Equinor fyller opp. Hva hjelper det å nekte millionene til klimaforskning når man selv lever av et system som næres av den samme pengestrømmen?

Det er et ærlig spørsmål, men det er ikke et argument for passivitet. For det første er det påvist at velferdsstaten ikke ville lide noen dramatisk svekkelse om vi stoppet videre leting etter ny olje og gass. Avkastningen, ikke nye innskudd,  bærer velferden fremover. Fortellingen om at fremtidig velstand krever fortsatt leting er en fortelling oljeselskapene vil at vi skal tro på.

For det andre: at man selv er del av et system, opphever ikke plikten til å protestere mot det. Den tyske filosofen Rosa Luxemburg argumenterte for over 100 år siden at det ikke er en selvmotsigelse å kritisere kapitalismen, selv om man er en del av den. Hun pekte også på noe som er lett å kjenne igjen i dag: at kapitalismen trenger stadig ekspansjon, og at krig er et drivstoff. Geopolitisk usikkerhet og konflikt har nemlig gitt norske oljeselskaper akkurat det skjoldet de trenger; leting fremstilles som solidaritet med våre allierte og som energisikkerhet, ikke profitt. Det som ble solgt som et midlertidig unntak har en tendens til å bli permanent, lenge etter at krisen har lagt seg. Abolisjonistene visste at hele den vestlige økonomien ble støttet opp av slavehandelen. Likevel var det riktig å kjempe mot den, selv om mange i samfunnet ville tape økonomisk på det. At noe lønner seg, har aldri vært et moralsk forsvar for å la det fortsette.

Poenget med å kreve at UiO ikke fornyer Akademiaavtalen eller at studenter roper ut mot et nytt oljefelt midt i en klimakatastrofe er ikke at det alene stanser oljeindustrien. Det er at institusjoner som UiO, som ønsker et bærekraftig image, må slutte med grønnvasking som bidrar til klimakrisen, uansett hvor mye penger som følger med. Skredet i Himalaya er bare ett av mange varsler om hvilken verden Equinors letevirksomhet bidrar til å forme.