Vi må senke terskelen for å bryte loven

Det er fredag 14. februar 1969, gradestokken viser -19 °C og du er blant 300 studenter som okkuperer administrasjonsbygningen på Blindern. Lufta dirrer av spenning. Dette har aldri skjedd før. Ikke her. Hvordan vil de reagere? Psykologisk studentutvalgs forsøk på dialog har ikke nådd fram, og det ble sett på som nødvendig å eskalere. Ledelsen, som skulle diskutere avviklingen av psykologistudiet, blir tvunget til å avlyse møtet sitt. Heldigvis får aksjonen bred støtte og studiet forblir. Seier! Studentopprøret sprer seg som ild i tørt gress gjennom Europa. I Frankrike og Tyskland er det store gateslag med politiet. Aksjonene på Blindern tiltar i styrke og hyppighet. Hovedparolen er økt medbestemmelsesrett. For hva betyr det egentlig å ha et demokrati dersom folkets stemme ikke blir hørt? 

Noen uker senere skriver rektor ved Universitetet i Oslo (UiO) Hans Vogt en kommentar i Universitas der han med streng pekefinger fordømmer de forstyrrende aksjonene og mener de vil «svekke den positive holdning de fleste lærere har til mange av studentenes krav». Betyr det at våre støttespillere mister sine politiske syn og moralske prinsipper om vi roper for høyt? Vil de kun høre på oss om vi spør pent? Eller er de redde for å innrømme at aksjonene fungerte?

Det er fredag 22. oktober 1993, gradestokken viser 3 °C og du er en av 15 000 studenter som har møtt opp foran Stortinget for å kreve bedre studentrettigheter. Heltidsstudenten er død. Studiestøtta strekker ikke til. Stemningen er til å ta og føle på. Aldri før i norsk historie har så mange studenter samlet seg om samme sak, klare for aksjoner over hele landet. I Bergen blir rektors kontor beleiret. I Sogndal blir ordføreren «arrestert» og puttet i håndjern. I Oslo blir lånekassa annektert. Opprøret legger grunnlaget for Studentparlamentet og kravene blir endelig møtt. Kuttforslagene i statsbudsjettet blir reversert og stipendandelen økes til 22 prosent. Den implisitte trusselen om bråk skremmer politikerne til å møte studentene når de spør. Den sivile ulydigheten åpner nok en gang døra for politisk deltakelse. 

Det er mandag 5. mai 2025, gradestokken viser 12 °C og du er en av 100 studenter som okkuperer administrasjonsbygningen på Blindern, denne gangen for akademisk boikott av israelske universiteter. Utenfor står det 300 til. Det foregående året har det spredd seg et studentopprør verden over som ønsker å stoppe folkemordet i Palestina. Studentparlamentet har allerede vedtatt akademisk boikott, men følelsen av den implisitte trusselen har avtatt. Universitetsstyret lytter ikke. Demokratiet fungerer ikke. Maktesløsheten har imidlertid materialisert seg i direkte aksjon. Ledelsen blir tvunget til å møte studentene, og dagen etter kommer UiO med en offentlig uttalelse om at det ikke skal inngås nye institusjonelle avtaler med Israel. De har riktignok ikke fulgt opp dette ennå.

Nåværende rektor Ragnhild Hennum er heller ikke særlig fan av aksjonsformen. «Hvis ikke dere gjennomfører demonstrasjonene litt annerledes, så må vi sette restriksjoner på områdene her», sa hun så æreløst etter en demonstrasjon i februar. Vi skal imidlertid ikke la oss skremme av slike uttalelser. De er et bevis på at protestene virker.  

Forrige uke kunne stortingspolitiker Simen Velle (Frp) meddele at «demonstrasjoner er tull» og at «vi [politikere] bryr oss ikke». På en måte har han rett. Filosofen Herbert Marcuse kaller det repressiv toleranse. Når makteliten «tolererer» at du demonstrerer, oppleves det som frihet, men fordi ingenting faktisk endrer seg, fungerer toleransen bare som en lynavleder som passiviserer folket. Derfor er det helt essensielt med sivil ulydighet når folkets stemme ikke blir hørt. Enten det er for arbeidernes rettigheter, skeives rettigheter, for å stoppe dumping av gruveavfall i Førdefjorden eller trekke Oljefondet ut av folkerettsstridige investeringer i Israel. I Frankrike har de skjønt det. I Serbia har studentene klart å styrte presidenten. I et demokrati er det folket som skal styre, og hvis representantene våre nekter å utøve vår vilje er vi pliktige til å vise dem hvem som egentlig sitter med makta.