Universitetsgrader på billigsalg!

Flere fullfører grader og karakterene har aldri vært høyere ved universiteter. Det ble for eksempel nylig dokumentert en kraftig økning i A-er ved Harvard, og samme trend har blitt dokumentert i Norge på alle nivåer av utdannelse.

To hypoteser kan forklare utviklingen. Enten reflekterer trenden en reell økning i kompetanse (vi er mer utdannet enn noen gang, og tilgangen på kunnskap er enorm), eller så viser den en svekkelse i akademiske standarder. Begge hypotesene har meritt, men jeg mistenker at sistnevnte forklarer fenomenet mer presist. 

Både lærere og professorer klager over fall i nivå på eksamener og i forelesninger, studenter leser mindre enn før, karakterene i grunnskolen steg under pandemien, og mer undervisning er basert på obligatorisk oppmøte. Dette impliserer en svekkelse i standarder.

På linje med andre varer og tjenester i samfunnet er en grad fra universitetet, eller gode karakterer, et produkt med en pris. I andre land er denne prisen penger, tid og årevis med arbeid. Mens i Norge koster det kun tid og arbeid.

Verdien av et produkt reflekterer etterspørselen i markedet. Prisen på gull settes for eksempel ut ifra hvor mye folk er villig til å betale, og verdien av en grad settes ut ifra de jobber, status og innflytelse en grad gir. Derfor, om vi ser på diplomer som valuta, så blir universitetet sentralbanken. 

De får makt til å trykke diplomer på samme måte som man trykker penger. Kostnaden ved utstedelsen er minimal, men verdien oppfattes som stor. Over tid vil overproduksjon redusere verdien. Og dersom tilbudet av en valuta, vare eller tjeneste overstiger etterspørselen i markedet, så vil resultatet bli inflasjon.

Folk vil derfor arbeide mindre for å få den samme tusenlappen hvis dens realøkonomiske verdi er lavere. Og det samme er tilfellet med utdannelse.

På 70-tallet var det mulig å få jobb med engrad fra videregående skole. Mens det i dag kreves bachelor eller mastergrad. Den samme stillingen som før kunne bli «kjøpt» for en investering på tre-års arbeid, krever nå 6-8 år.

Evner som intelligens og pliktoppfyllelse er normalfordelt i befolkningen. Disse egenskapene er i stor grad arvelige, og derfor gjør ikke nødvendigvis mer utdannelse oss smartere.

Imidlertid er det som IQ-tester mulig å «jukse»: intensiv pugging og eksamensteknikk gir bedre resultater uten reell økning i kompetanse eller intelligens. Barn av høyt utdannede foreldre lærer slike strategier tidlig og får et systematisk forsprang.

På samme måte som økonomisk inflasjon, så har universiteter som stater en kortsiktig interesse av å overprodusere grader. Dette er tilfellet uavhengig av om privatpersoner eller staten betaler for gradene.

Universitetet får penger per avlagte grad, klagesaker på lave karakterer er kostbare, og akademikere har begrenset tid. I tråd med at forskere blir mer overlesset med administrasjon, er det et insentiv til å nedprioritere undervisning til fordel for forskning. Akademikere får akkreditering, status og midler for publikasjoner, ikke for god undervisning.

Tilsvarende har studenter et insentiv til å jobbe mindre per studiepoeng. Dette er ganske enkelt fordi den realøkonomiske verdien per studiepoeng synker. Dermed vil arbeidet per studiepoeng også synke.

Utviklingen er selvforsterkende, og det vil få konsekvenser på lang sikt. Dess flere som har lengre grader med gode karakterer, dess lengre grader og bedre karakterer kreves for å få en god jobb, status og inntekt.

Historisk er lignende trekk sett ved inflasjon av en valuta. Nedprisingen av valutaen leder til overproduksjon. Og dette fortsetter til valutaen fullstendig mister verdi og man trenger en trillebår av penger for å kjøpe brød.

Den eneste reelle løsningen er å strupe tilbudet. Antallet grader som produseres må reduseres og nivået økes. Dette vil gi universitetet mindre penger. Massevis av folk vil miste jobbene sine. Imidlertid vil resultatet igjen øke verdien av en grad.