Aktivistisk rave

Bakken foran Vindfruen er tettpakket med glinsende ansikter og 150 kroners pils. For to minutter siden knuffa du i sirkel og laget lassoer av avrevne t-skjorter. Men nå har Kneecap senket musikken. Palestina-flagget vaier på storskjermen, og «Mo» fra rave-rap trioen står med Keffiyeh rundt halsen og skriker til et jublende publikum: «Free Palestine! Fuck KKR!». Med ett smelter stemmene innenfor festivalområdet sammen med dem til demonstrantene utenfor gjerdet. Stemmer for boikott av en scene, som Kneecap har valgt å utnytte.

Rapgruppen Kneecap, bestående av Mo Chara, Móglaí Bap og DJ Próvaí, rapper på en blanding av engelsk og irsk om MDMA og antiimperialisme. I år har gruppen vært utsatt for det de selv mener er en svertekampanje, etter å ha uttalt seg om folkemordet på Gaza. Parallelt med gruppens kontroverser, valgte flere artister i år å boikotte Øya ettersom festivalens eier Superstruct ble delvis kjøpt opp av KKR, et selskap med tilknytninger til israelsk teknologi. På øyafredagen skulle de to likevel forenes:

Opp på scenen går tre menn. Musikken har alt begynt å dunke og røde lys vrimler over den beskjedent utsmukkede scenografien. En finlandshette varmer opp DJ-bordet, imens festivalere presser seg fremover for bedre utsikt.

Før konserten kan starte for alvor, må den apolitiske akilleshelen anerkjennes av rapperne: «Thanks for comin’ even though its so feckin early, I’m still hungova from lastnite» Og man må nikke med. Klokka er 17:38, og det naturlige lyset overskygger strobelyset. Foruten én øl og én wienerpølse er alle uvorset og uspist. Og det er litt hardt å fistbumpe til tøff musikk som du ikke egentlig føler deg kul nok til å høre på, når du er edru og sola fremhever dine urytmiske hodenikk.

Etter to sanger har det meste av selvbevissthet likevel forsvunnet, og den voldsomme energien har blødd oppover gressplenen. Og så, når alle venter på neste refreng å deise inn i hverandre på, stanses musikken, og Mo og Móglai begynner å snakke.

KKR må ut av europeiske festivaler, sier Mo – akkurat som oljefondet må ut av Israel. Publikum står plantet i gresset med øynene klistret mot scenen. Fritt Palestina, roper de i kor, mens storskjermen forteller om de 66 milliardene det norske oljefondet har investert i et folkemord.

«An’ this’d be the awkward part now where we go back to the music» sier Mo, etter fem minutter.

Bassen dunker og grafikken blir til rumperistende damefigurer. Kneecap skriker i mikrofonen mens de setter deg i en transe de samtidig river deg ut ifra. Etter å ha stått på sidelinjen i et par moshpits, ser du din ellers litt pompøse venn surfe oppå publikum i baris til «Your Sniffer Dogs Are Shite». Du roper deg rød og rister på puppene til «Get Your Brits Out», og prøver å knabbe til deg en irsk balaklava.

Siste sang, THE RECAP, handler om sensur og konservative krefter i Storbritannia. Trommene er høye og anklagende, og får henda i været til å samle seg til knyttnever. Til slutt kommer DJ Próvaí ut fra DJ-bordet og frem på scenen, mens han nærmest spytter inn i mikrofonen med sin eneste replikk: «Onwards and Upwards, Free Palestine». «Thusen Tak» avslutter Mo, før de går av scenen. På gressplenen står hundrevis av mennesker, som har vært med på det Kneecaps uforbeholdne politiske kunst klarer: å gjøre edru nordmenn usjenerte, for så å få dem til å lytte når det virkelig betyr noe.