Plateanmeldelse:
Hvordan skal vi deale med Y2K(vartlivskrisa)?
B-boy Myhre gir ny giv til 2000-tallet på debutplaten.
I 2016 trodde jeg jeg var det eneste som hadde skjønt hvor digg B-Boy Myhre var. På de ni Cezinando-konsertene jeg klarte å presse inn i løpet av videregående, stjal det krøllete sidekicket alltid oppmerksomheten min. Det lille minuttet han fikk ha scenen alene før hovedpersonen kom hoppende ut, var mitt eget skjulte høydepunkt, og starten på en timeslang kamp om øyekontakt, oppmerksomhet og kjærlighet.
Med debutalbumet Absolute B-Boy Music viser imidlertid B-Boy Myhre at sjarmen hans består av mye mer enn myke krøller og mykere øyne, og at han fortjener mer enn et minutt i spotlighten.
Absolute B-Boy Music bekrefter for alvor at tidlig 2000-tall har blitt sin egen sjanger av retro. Over enkle beats og dataspillydeffekter, er albumet stappet med kulturelle og estetiske referanser fra starten av årtusenet. Ravi og Olsenbanden, MSN og piggsveis, kontantkort og Disney. I den avsluttende låta «2009», tas hele «er vi milennials eller gen z?»-generasjonen tilbake til sin første ordentlige date, og det er like varmt og koselig som det er smertelig kleint å gjenoppleve.
Låtene til B-Boy Myhre er muntre, lekne og løsslupne. «Jeg bør burne litt på sykkelen klokka to når vi skal hjem / Kanskje hun digger en som trikser, en som ikke bruker hjelm». Skildringene og parallellene til bekymringsfrie dager med triksesykkel og fake leg må ikke konkurrere med en antagonistisk voksentilværelse. Der så mange unge artister i dag skildrer den avsluttende fasen av oppveksten gjennom angst, sinne, opprørskhet og apati, får B-Boy Myhre først den moderne kvartlivskrisa til å virke som det chilleste i verden.
I «Boom» får vi møte igjen mange av heltene fra Barne-TV. Brannmann Sam og Postmann Pat er med, sammen med Noddy og Kaptein Sabeltann. Den drøyt minuttslange låta ender imidlertid i en mørkere vri, før B-Boy Myhre for alvor åpner døra til noe mer sårbart og intimt på låta Snømenn. Her drar han musikken mer ned, og gir det ellers køddent lette albumet en eksistensiell dybde.
Les også: Universitas har anmeldt Joachim Triers «Verdens Verste Menneske»
Lydbildet på Absolute B-Boy Music bærer de til tider smått absurde tekstene. Det er enkle beats, pyntet med små og store lydeffekter som peker ti år tilbake i tid. Musikken er hverken hard eller melankolsk, men heller munter og leken. Sammen med den myke, jevne stemmen som driver behagelig i sjiktet mellom rap og sang, blir hver låt også særegent B-Boy Myhre.
På «GTA» er de lystige, barnlige tonene erstattet med en mørkere og mer dirty beat som minner litt om Gatas Parlament anno 2005. Det korte verset til Lars Vaular gir i tillegg flashbacks til musikken Vaular selv lagde for ti år siden. Det er ikke tobarnsfar og emosjonell pop-rapper Vaular som gjester Absolute B-Boy Music, men heller den hardere og samtidig mer lekne rapperen vi husker fra ungdommen.
Selv om debuten til B-Boy Myhre har sin røde tråd i å ta oppveksten til 90-tallsbarna blant oss på kornet, er det enda en grunn til at tekstuniverset hans treffer så nært om det gjør. Det kan hende mitt 18 år gamle selv hadde bedre intuisjon enn jeg var klar over, for sjarmtrollet jeg så i B-Boy Myhre den gang har bare vokst mot dette albumet. Han gir et sjeldent usminket bilde av det å være gutt og keen på noen.
Det er ikke skryting, grandiose replikker eller poetiske kjærlighetserklæringer. Det er nervøsitet, daten man ikke har råd til, kåthet og å være full og forelska på samme tid. “Vil bare legge på senga shofe HBO med min babyboo hele helga.” Ja takk, gjerne! Myhre gir oss rett og slett simping sånn det foregår i den virkelige verden, og en bønn om å bli elska for den man er. Og med denne debuten, er den bønnen vanskelig å ikke innfri.