Ikke en guilty pleasure engang

I oktober slapp Taylor Swift The Life of a Showgirl. Albumet har fått varierte anmeldelser, men ble slaktet av musikkanmelder i NRK, Even Samir Kaushik. Han ga terningkast to, og beskrev det som en «uhyggelig opplevelse», og mente det var «stormannsgalskap satt til sukkersøt musikk». Kritikken fikk journalist og influenser Morten Hegseth til å rase både på Instagram og i podkasten Poprådet. «Dette mener jeg bunner i et slags kvinnehat», sa Hegseth i podkastepisoden. Ifølge denne logikken er jeg blitt mannehater.

I juli i år slapp Justin Bieber, uten forvarsel, nytt album. Albumet ble døpt SWAG (litt two-thousand-and-late, eller?) og besto av 21 sanger. Wow – de siste fire årene har han i hvert fall ikke ligget på latsiden. Det fikk vi bekreftet igjen i september. Da slapp han like så greit oppfølgeralbumet SWAG II, med imponerende 23 splitter nye sanger. Albumnavnet minner meg derimot kun om introen i «Boyfriend» fra 2012.

Biebers dobbeltalbum har ikke blitt omtalt av norske medier. Det ble derimot Swifts dobbeltalbum The Tortured Poets Department: The Anthology, som ble utgitt for ett år siden. Den gang fikk Swift kritikk for å tyne fansen sin for penger. Denne kritikken har Bieber ennå til gode å få.

På to måneder har Bieber utgitt musikk på to timer og elleve minutter, og jeg kjeder meg mer og mer jo lenger inn i albumet jeg kommer. SWAG II er med andre ord et prakteksempel på kvantitet over kvalitet. 

Bieber kunne med fordel halvert albumet. Men til tross for kjedelige partier, er produksjonen definitivt med på å løfte mange av sangene, takket være stjerneprodusenter og låtskrivere som Mk.gee og Eddie Benjamin. 

Albumet starter lovende med sangen «SPEED DEMON». Biebers uttrykk er lett gjenkjennelig med sin nasale stemme og noen «ah, yeah» ad libs. Det kler ham, og hører hjemme på et Justin-album. Refrenget er fengende og budskapet i sangen forfriskende: «They try to say I’m out of my mind, but now they singing every line» går ut til alle som har spredt spekulasjoner om ham siden albumutgivelsen i 2021. Sangen blir likevel kjedelig når vi er litt over halvveis – noe som er gjennomgående i albumet. Sangene sliter med å holde energien helt ut.

 «BETTER MAN», vil jeg hoppe over allerede før vi er halvveis. Men når den endelig er ferdig og «LOVE SONG» begynner, må jeg smile. Her er Bieber på hjemmebane. En skikkelig love song jeg kan vurdere å putte på guilty pleasure-spillelisten min. 

Når jeg kommer til «I DO» er jeg spent. Synthen på starten gir meg litt Whitney-vibes, men når Bieber begynner å synge blir jeg nok en gang skuffet. Det høres ut som at han synger med slapt ansikt, lukkede øyne og en rynke i panna når han skal fremføre en skikkelig føle-føle sang. Det treffer meg ikke. Det gjør heller ikke siste nummer på plata – et syv og et halvt minutters track (!) av Bieber som holder en tale (!). 

Dette albumet byr kort sagt på flere skuffelser enn overraskelser. Samir Kaushik kaller Swift stormannsgal, og jeg kaller Bieber det samme. Det er basert på over 2 underveldende timer med musikk – ikke mannehat.