Kvartlivskrisa er her

Jeg satt på bar i forrige uke med redaksjonen, ante fred og ingen fare når én av dem plutselig sier: Seriøst, jeg blir snart tjuefem, hvor sykt er ikke det egentlig?

Joa, så sykt, tenkte jeg.

Fyren visste ikke at rundt bordet satt det allerede en tjuefemåring. Denne tjuefemåringen, det var ingen ringere enn meg selv. Var jeg den eneste, kanskje? Jeg måtte kikke meg rundt.

Jepp.

En engstelse begynte plutselig å bre seg over meg. Følelsen av å måtte vedkjenne meg min aldrende tilstand – en fjerdedel til hundre var jeg allerede blitt! Det traff meg som lyn fra klar himmel.

Jeg følte det plutselig stikke litt i brystet, sikkert en eller annen dødelig sykdom, eller kanskje jeg bare ble en smule irritert. Så usympatisk det var av han å gjøre meg klar over min tilstand som tjuefemåring.

Kanskje kan man si at dette var starten på et aldri så lite tankekjør i hodet på meg, et tankekjør som skulle vise seg å smitte over på avisens debattredaktør, som mente det var lurt å dele noen tanker til studentmassen om det å fylle tjuefem.

Kunne det kanskje være reelt å begynne å snakke om en kvartlivskrise?

Jeg tenkte ikke noe særlig på tidspresset før, og jeg så ingen problemer med å sitte på lesesalen i fire-fem timer, for så gå og trene på Athletica, etterfulgt av en tretimers kaffepause med en venninne.

Det er jo så hyggelig å ha venner som jatter med på alt man sier. Vi vandret rundt og fortalte hverandre om de vante eksistensielle følelsene – en blanding av formålsløshet og uro – og begge var stort sett enige om alt.

Etterpå måtte jeg hive i meg noe middag, for jeg hadde takket ja til film med noen venner på Cinema Neuf eller en eller annen vernissasje, etterfulgt av to-tre halvlitere på byen (noen ganger blir det da også litt mer).

Dette kunne like godt skje flere ganger i uka, av og til med en aldri så liten vri. Men etter å ha bikket tjuefem har livet blitt mer en glede av å avstå fra disse tingene. Kanskje det bare er meg, men jeg elsker å si nei til ting nå. I hodet mitt har tidspresset blitt noe ganske annet – jeg har rett og slett ikke samme forestilling av tid.

Jeg vet ikke om det er noen andre som føler på det samme, men jeg begynner å glede meg til stelletid. Jeg er visst én av dem som vil ha en masse kids og et liv i total forutsigbarhet. Det ble nokså klart for meg når jeg fylte tjuefem.

Er det pinlig å erkjenne dette i dagens studentklima? Jeg håper jeg kommer litt bedre fra det i en petit.

Etter at jeg ble tjuefem har livsanskuelsen min liksom rullet seg rundt og jeg har fått se baksiden av de tidlige tjueårene med det blotte øyet. Det er ikke et pent syn, det skal jeg bare si deg.

Som på et blunk var den engstelige følelsen jeg hadde på baren over, og i et svimlende frampek var jeg kledd i helt ny klesdrakt – jeg hadde fått på meg mammabuksa og nøt hvert sekund av det.

Så her kommer en liten oppfordring til de aller yngste der ute: Tjueårene er et skikkelig helvete – vi må begynne å glede oss til vi blir tretti!