Vi må ta et oppgjør med fascismen før bøkene brenner

Vi har lenge likt å tro at høyreekstremisme tilhører fortiden, et mørkt kapittel som ble avsluttet i 1945. Valgresultatet for Alternative für Deutschland (AfD) i Sachsen-Anhalt viser noe annet. Historien ligger ikke bak oss; den står i døråpningen.

Fremskrittspartiet er ikke AfD. Likevel er enkelte retoriske likheter tydelige: fortellingen om at «vanlige folk» trues av innvandring, at eliter og medier skjuler «sannheten», og at samfunnsproblemer kan forklares ved å peke ut bestemte grupper. Når slike tankemønstre normaliseres, kan de legge grunnlag for en mer ekstrem politikk – også i Norge. 

Dette truer vår troverdighet og vårt levebrød som akademikere. Ideologiene overlever ved å være kunnskapsresistente. Når fakta relativiseres, medier og forskere systematisk utpekes som fiender, og demokratiske institusjoner mistenkeliggjøres hver gang de står i veien for «folkets vilje», svekkes tilliten demokratiet er avhengig av. 

Et demokrati dør ikke nødvendigvis i et kupp. Det kan uthules langsomt, valg for valg, gjennom at vi venner oss til stadig grovere språk, stadig hardere grenser og stadig mindre empati. Dette er farlig for oss studenter. Vi kan ikke la «ironiske» konspirasjonsteorier og dehumaniserende vitser gli forbi uimotsagt. Ikke minst må vi forsvare fagmiljøene. 

Når demokratiet svekkes, mister studenter og forskningsinstitusjoner sin autoritet. Høyreekstremismen vinner på å bygge ned universitetene og vaske vekk nyanser. De tjener på enkle forklaringer til kompliserte spørsmål – og med fagbøker i våre hender, kan vi ikke glemme hvem som brant dem. På denne måten berører den voksende fascismen oss direkte.

I møte med fascisme holder det ikke å være «bekymret». Antifascisme må være et praktisk prosjekt. Ansvaret kan ikke overlates til «noen andre». Det ligger hos oss alle i hva vi stemmer, hva vi deler og hva vi lar stå uimotsagt. 

Høyreekstremismen vokser når vi vender oss bort. Den taper først når likegyldigheten gjør det samme.