Hvem taler når journalistene ties?

I 2015 spredte overskriften «Je suis Charlie» seg som ild i tørt gress over hele verden, etter terrorangrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris 7. januar. Ordene betyr «Jeg er Charlie», og er et viktig symbol for pressefriheten.

Nå er over 230 palestinske journalister drept i Gaza siden 7. oktober 2023. Og ifølge utenriksminister Espen Barth Eide er Gaza blitt det farligste stedet i verden å være reporter. Sammenlignet med den intense ytringsfrihetsdebatten etter Charlie Hebdo, har nyhetsdekningen av de drepte journalistene passert relativt stille. For imens medienes øyne var rettet mot Gyda Oddekalvs utbrudd på dagsnttt 18, og Solbergs plask fra fem-meteren, ble kanskje den mest anerkjente journalisten av dem alle, Anas Al-Sharif fra Aljazeera, drept i et israelsk bombeangrep mot et medietelt nær Al-Shifa-sykehuset. 

Han var et talerør for sivile i Gaza, og en stemme som brakte Gaza til verdens skjermer siden starten av krigen 7. oktober. Men han var også en familiefar, venn, sønn, og en med egne drømmer og hobbyer – som mange andre. 

Amnesty International understreker at angrep på journalister undergraver pressefriheten, og ifølge Genève-konvensjonene skal journalister regnes som sivile, og derav bli beskyttet. Disse rettighetene brytes systematisk i Gaza, demokratiets øyne rives ut, og vi tvinges til å famle i mørket.

Jeg vil tørre å påstå at norske medier har sviktet journalistene i Gaza. For jeg lurer på om noens liv regnes som mer verdt enn andres. Og oppstår medlidenheten raskere når døden rammer dem på vår side av verden?

Mens vi tier, trues journalister til taushet med døden som pris. Angrepene er ikke tilfeldige, men målrettet systematisk undertrykking av pressefriheten, og tilsløring av Israels massakre. Livstapene til både sivile og journalister risser arr i vår historie, og kanskje tar vi for gitt at disse menneskene risikerer livene sine for å formidle sannheten. Å forsvare demokratiet handler ikke bare om Norge, men også om fri presse i Gaza.

Hvor er medienes stemmer og solidaritet når det teller som mest?

Den egyptiske komikeren Bassem Youssef uttalte nylig i et intervju med CNN at «vestlige medier lenge har fokusert på Israels side, og lagt vekt på Hamas fremfor de humanitære lidelsene i Gaza». Kommentaren setter ikke bare ord på en skjevhet norske medier må stilles til ansvar for, men minner oss om at fravær av kritisk dekning har reelle konsekvenser.

Medie-Norge kan ikke lenger stå passivt. Drapene på pressen er en erklæring om krig mot sannheten og derfor en trussel mot alle. Samtidig kan også studenter gripe inn, markere støtte, løfte saken frem og stille spørsmål ved hvordan de målrettede drapene truer ytrings- og pressefriheten globalt. Våre protester og fremmarsjer på campus og i gatene bærer preg av styrken i de stemmene som forsøkes tystet. Dette er kanskje vår sjanse til å la studentstemmen bli hørt som aldri før. Vi må aldri glemme Anas Al-Sharif og de andre som ga alt, og den varige arven de bærer med seg.

Når sannheten drepes, spirer løgnene som ugress. Stemmene og historien står i fare for å bli undergravd, mens forvrengte forestillinger kryper inn i våre sinn. Dersom vi som studenter kan marsjere for klima og rettferdighet, kan vi også marsjere for dem som drepes fordi de våget å fortelle sannheten og for å kreve ærlig, kritisk mediedekning.

Det er ikke nok å kommentere at pressen må få rapportere fra krigsstedet. Norske medier må slutte å svikte Gaza, og studentene må kreve det. Når journalistene tvinges til taushet, forsvinner også vår egen frihet. Dette er øyeblikket hvor vår stemme må klinge klarest, for sannheten, for pressefriheten, for demokratiet.