Nytt på nytt
I januar gikk det egyptiske folk til opprør. Med den første dokumentaren som er laget om revolusjonen vil Neveen Shalaby vise hvorfor.
Det sies at alle dokumentarfilmer har en agenda, selv direct cinema, eller cinéma verité («sann film»), som ideelt sett skal gi et spontant, selvbevisst og objektivt bilde av virkeligheten. Dette er filmtradisjoner The Agenda and Me av Neveen Shalaby skriver seg inn i.
Filmen er en førstehånds skildring av revolusjonen i Egypt, den første som er laget, og dens agenda er åpenbar – den vil vise hva som egentlig drev det egyptiske folket til å møte opp på Tahrir-plassen den 25. januar og nekte å dra igjen før president Hosni Mubarak og hans regime var historie. For, som det vittig blir poengtert i filmen, det kan være at regjeringen ikke var helt spot-on da de annonserte til verden at demonstrantene var kjøpt og betalt av internasjonale interessegrupper og ekstremister.
Som åpningsfilm for mini-festivalen Arabiske filmdager hadde The Agenda and Me sin verdenspremiere på Filmens Hus lørdag. Shalaby, som var til stede, ble møtt med stående applaus.
«Hun så i en Facebook-event at det skulle demonstreres, og bestemte seg for å ta med et kamera og møte opp. »
Det var ikke bare av høflighet. For hun har egenhendig laget en film som virkelig har emosjonell kraft, og som står som et unikt dokument fra disse intense dagene i januar og februar. Hun så i en Facebook-event at det skulle demonstreres, og bestemte seg for å ta med et kamera og møte opp. Resultatet snakker for seg selv.
Shalaby lar folk fra alle sosiale lag komme til orde, og kommer tett på dem som har mistet sine kjære, dem som ikke har råd til brød, og dem som har fått kjenne Mubaraks politistyrkers kuler og batonger på kroppen. Samtidig viser hun glimtvis et talent for humor, ved å kryssklippe mellom regjeringens kommentarer og virkeligheten.
I den grad kritikk er passende, kan det sies at drøyt det første kvarteret kan gi deg en mild hodepine gjennom en lang sekvens midt i folkemassene, med et kamera som blir kastet rundt og aldri hviler.
Rørt over å komme til en fullsatt sal unnskyldte også Shalaby seg ydmykt for noen tekniske mangler ved filmen.
Men det er ikke for å få en polert studio-opplevelse du vil se denne filmen. Det er for å bedre forståelsen for hvorfor egypterne gikk til et massivt opprør mot sine egne ledere, og for å komme nærmere innpå et folk som lider nød enn det Dagsrevyen kan drømme om. Der har Shalaby lykkes.